Michelle Ailèn -
Hjem Add Kontakt

5

I det siste har jeg fått noen mailer med spørsmål om dette, og jenter som lurer på hvorfor de helt plutselig får uren hud, eller øyebetennelser når de generelt sett ikke har vært spesielt plaget med dette. Så her kommer en liten oppfriskning på holdbarheten på sminke.

Men det er selvfølgelig ikke bare holdbarheten man skal fokusere på når det gjelder sminke og gode hygienevaner. Gjør det til en rutine å vaske kostene/svampene/pudderpuffene dine minst annenhver uke, dersom du bruker de hver dag eller ofte. 




Bildet ovenfor er tatt av shampooflasken min. Symbolet inne i den røde ringen viser holdbarheten på denne shampooen. Symbolet er en krukke med ett åpent lokk, på krukken står det "12 M". Dette betyr, at etter at den er åpnet og tatt i bruk holder den seg i tolv måneder. Superenkel måte å sjekke holdbarhet på!

Her er uansett noen kjappe huskeregler for kosmetikk mm.; 
♥ Mascara holder seg i 6 måneder 
♥ Leppestift holder seg i 12-18 måneder
♥ Pudderouge holder seg i 24 måneder
♥ Kremrouge holder seg i 18 måneder
♥ Foundation holder seg i 12-24 måneder, avhengig av empallasje, konserveringsmidler og ingredienser.
♥ Ansiktskrem holder seg i 3-24 måneder. Vær oppmerksom på at noen økologiske produkter har veldig kort holdbarhet
♥ Parfymer holder seg generelt sett i 24 måneder 

  • 10

    Her i tromsø er det sol og snø, samtidig. Tror egentlig ikke at snøen smelter ordentlig her oppe. Så her er en make-up inspirert av været vi har her oppe i nord, rett og slett! Har brukt tre forskjellige øyenskygger fra 88-paletten, og denne looken er superenkel å lage! Trenger kanskje ikke beskrive så nøye siden bildet viser veldig godt hvor fargene er lagt.



    

  • 10



    Bildene er tatt med litt forskjellig eksponering, så den grå fargen dere ser på øyebildet er vell egentlig en del mørkere. Påsken min er fylt opp med familiemiddager og en del kjærestekos. I morgen blir det nok grilling. Hva gjør dere i påsken?

  • 21

    For noen dager siden så sminket jeg en venninne av meg som er i byen fortiden men som egentlig bor i Sverige. Med det nydelige mørke håret og de vakre øynene la jeg en litt megan fox inspirert make-up på henne, som passer godt som en kvelds make-up. Du kan lære deg å gjøre denne looken HER

    Under ser du før og etter bilder. Alle øyenskyggene som er brukt er fra make-up store og heter; deadly, satin og viva. 



    

  • 10

    Her kommer dagens make-up (nei, jeg har ikke nettopp stått opp). Pcen min slår seg av i hytt og gevær hele tiden, og jeg aner ikke hvorfor. Tror den må skrus fra hverandre og få en skikkelig vifterens! Er altfor flink å ha pcen på fanget eller i senga, og jeg vet at det fyller vifta med støv.. Yack.. 

    Til dagens make-up har jeg brukt øyenskyggene satin fra make-up store og deadly fra make-up store. Vanligvis bruker jeg bare deadly, når jeg er på skolen og slikt. Men siden det nærmer seg lysere tider er det så utrolig vakkert å få innspill av litt lyse farger i make-upen, og derfor har jeg fått helt dilla på akkurat denne looken med satin-deadly-satin. 


    

    Både enkelt og fresht, etter min mening!:)

  • 6

    Slik så gårsdagens make-up ut. Lyslilla øyenskygge med litt brunt i. Mange av dere lurer på hvordan jeg får sånn gjenskinn i øynene mine på bilder, og det er kjempelett! Ta bildet i dagls med lyset direkte i ansiktet ditt, f.eks ved vinduet. Publiserer dagens make-up snart, skal bare kaste meg selv ut av senga og finne noe å ha på meg. 

    


    

  • 51

    Vi har en liten søster 
    Vi har en liten bror 
    Som e litt anderledes 
    Enn andre barn på jord 

    De kom til denne verden 
    - det vanskelige sted - 
    Med mindre håndbagasje 
    Enn vi er utstyrt med 

    Vi voksne er så kloke 
    I mening og i ord 
    Vår lille bror og søster 
    Blir aldri riktig stor

    Vi har vår eng og åker
    Vi har vårt kjøpmannskap 
    Og vi beregner livet 
    I vinning og i tap 

    Det er så lett å skubbe 
    De små og svake vekk 
    Og la dem stå tilbake 
    Med hjelpeløse trekk

    Det er så lett å glemme 
    Når siste båt skal gå 
    Må alle passasjerer  
    La all bagasje stå 

    (Inger Hagerup)

    Dette innlegget har jeg ment å skrive i lang, lang tid. Jeg har bare ikke fått meg selv til å gjøre det, før nå. Kanskje grunnen er, at med en oppvekst som meg, et livssyn som meg, så er man vant til å møte mye motgang og skeptikere. Kanskje fordi jeg har opplevd på kroppen hvor mange uvitende mennesker det finnes der ute. Kanskje fordi jeg har sett hvor trangsynte noen er. Kanskje fordi jeg vet at noen, forstår ikke.

    Dette er ikke for å la dere bli bedre kjent med meg, men for å få budskapet mitt, og tankene mine ut der. Å skrive dette på internett er for mange feil, men for meg er det helt rett. Med en blogg som har over gjennomsnittet med daglige lesere vet jeg at jeg får budskapet mitt ut der, og jeg vet, at kanskje, får jeg noen av dere til å tenke..

    Jeg er den eldste i en søskenflokk på 3. Dette innlegget skal i hovedsak dreie seg om min lille nydelige engel, min lillesøster på 13 år.

    For min eldste lillesøster, blir aldri riktig stor. Hun er 13 år, i kropp og i høyde. I utseende og i klesstil. Men inne i seg er hun en liten jente på 3 år, nysgjerrig på livet, livsglad, og leken. Du kan ikke se på henne at hun er syk, ikke før hun begynner å snakke. En observant person vil også kunne se det på kroppspråket hennes. Uheldigvis har jeg fått erfare på kroppen, at det finnes ikke mange av dem. Hun har en diagnose som heter "moderat psykisk utviklingshemmet",og det betyr at utviklingen i hjernen går saktere, eller har stoppet på et tidspunkt, som gjør at intelligensen hennes ikke utvikler seg som hos normale barn. Mennesker med utdanning vil si at hun har vanskelig for å lære, for ikke kan hun skrive, lese, eller forstå forskjellen på rund og trekant. Men de har ikke bodd sammen med henne, dag ut, og dag inn. Hun har med årene lært seg å fotografere ord, slik at hun husker hva ordet heter, og hvordan det ser ut når det er skrevet. Slik kan hun lese setninger som "Ola liker sola", noe ingen trodde at hun kom til å klare. Ingen vet enda, om min lille nydelighet noensinne kommer til å bli ordentlig stor. Om hun kommer til å være lillejenta vår for bestandig, eller om hun kommer til å utvikle seg, sakte men sikkert.

    Min kjære lille nydelige søster. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må fortelle hvor høyt jeg elsker deg. Eller hvor mye storesøster tenker på deg. Det hardeste med å flytte hjemmefra, var ikke savnet etter mamma og pappa, selv om det også er stort. Det er savnet etter deg også. Savnet etter å se utviklingen fra dag til dag, se hvordan du lærte nye ord, lese godnatt historier til deg før du sovnet, leke ute i snøen.. være storesøster som passer på.

    Å skrive dette praktisk talt "brings me to tears", for hvordan skal jeg kunne forklare verden, at det er ingen mennesker der ute som er mer verd enn deg? Det er ingen mennesker der ute som fortjener å bli elsket, passet på og satt pris på mer enn deg?

    Hvordan kan noen sette spørsmålstegn med din rett til å leve?


    Å leve med en søster som har spesielle behov har vært lærerikt. På godt og vondt, men mest godt. Jeg kan ikke huske noen dårlige opplevelser, noen krangler, eller noe negativt. Kun alle de fine tingene vi har opplevd sammen. Det gjorde ikke meg noe, å dra på søskenkurs for å kunne forstå deg bedre. Det gjorde ikke meg noe, å passe deg i stedet for å være ute med venner. Det gjorde ikke meg noe, å bli voksen flere år før jeg egentlig måtte. Hva skal jeg si at jeg gikk glipp av? Å være fjortis? Å henge rundt i gatene og ikke gjøre noen ting? Ikke noe jeg ser tilbake på og sier at jeg savner. Det eneste jeg angrer på, og skulle ønske jeg gjorde, var å være mye mer sammen med deg enn det jeg var.

    Grunnen til at jeg skriver dette er for at jeg vil at folk skal forstå. For etter at de innførte ultralyd i uke 12 i danmark, har antallet med fødte barn med downs syndrom halvert. 92% av kvinner som får dette tilbudet takker ja til det. De takker ja, til en skanning av babyen din, for å se om den har downs syndrom. Halvparten valgte å ta abort når tilbudet ble etablert, opp til 99% gjør det nå.

    Jeg vet, at min søster ikke har diagnosen "downs syndrom", men jeg tar litt alle under en kam når jeg prøver å forstå et evig etisk spørsmål; Hvorfor ikke føde et barn med spesielle behov?

    I Norge er det ikke noe bedre. Visste du at på to år, har bare èn kvinne båret fram barnet sitt etter at downs syndrom ble konstatert ved ultralyd? Blant de Norske kvinnene som får vite at barnet sitt har downs syndrom, er det rundt 80% som velger å avbryte svangerskapet. Enkelt og greit, 8 av 10 kvinner med et "sykt" bra i magen tar abort. En lege som ble intervjuet angående dette sa; "De fleste vil gjerne ha et så perfekt og friskt barn som mulig, Hvis man får et barn med Downs, vil man selvfølgelig elske det. Men kan man velge, ønsker man et normalt barn, sier hun."

    Et normalt barn.. via et søsters hjerte, høres det helt feil ut. Hva er normalt? Står det mellom et kromosom fra eller til? En diagnose eller ikke? Hvordan skal jeg fortelle verden at det er ingen andre i hele verden som tilfører mer livsglede til et liv enn det du har gjort? Hvordan skal jeg kunne overbevise verden om at, hvis jeg kunne velge, ville jeg aldri hatt en annen søster? En diagnose er bare en diagnose, til eller fra. Hvordan skal jeg kunne bevise hvor fantastisk du egentlig er?


    

    Eller kanskje det er jeg som er trangsynt. For jeg vil ikke høre hvordan mennesker med spesielle behov ikke tilfører noe til samfunnet, eller hva de ikke kan, eller hva som gjør de "feil". Jeg vil ikke høre. For det første er det ingenting som provoserer meg mer, eller får fram så mye sinne i meg. For det andre, så kan de lese, studere og anta så mye de vil. Det er fortsatt jeg som har levd sammen med henne, hver dag.

    Kronikkforfatter Heidi Nordby Lunde skriver i et innlegg i dagbladet angående abortdebatten rundt tidlig ultralyd for å påvise downs syndrom; "Jeg kjøper ikke den ubeskrivelige lykken et Downs-barn bringer. Jeg tror absolutt på lykken, redselen, usikkerheten, frykten, gleden et barn bringer. Uansett. Å få barn er en stor omkalfatring i selv de mest forberedte foreldres liv. Å få et barn med ekstreme oppfølgingsbehov der man er avhengig av hjelp fra det offentlige, familie, venner og ikke minst arbeidsgivere som må akseptere et høyt sykefravær, er noe helt annet. Det er en stor belastning å få barn med utviklingshemminger. De som sier noe annet lyver." //http://www.dagbladet.no/2011/03/23/kultur/debatt/kronikk/abort/fosterdiagnostikk/15917681/

    Jeg skal være såpass reflektert at jeg skal innrømme at for alle er det å jobbe med tyngende omsorgsarbeid for sitt eget barn en større påkjenning for noen. Jeg skal også innrømme at jeg forstår at det ikke handler om å ivareta et ?utrydningstruet folkeslag? framfor å forutse sin egen framtid, og vurdere ut ifra det. Jeg forstår, at om noen kunne velge, ville de hatt et barn som var helt 100% friskt. Er ikke det målet til alle foreldre? Men jeg tror, nei, jeg er helt sikker på, at når du først holder barnet ditt i armene og føler nærhet, og ser dine egne trekk i den nyfødtes ansikt, betyr en diagnose ingenting i forhold til en mors kjærlighet. Hele moralen her er bare, at det er ikke så ille som man tror det er. For man ser ikke barnet sitt som direkte syk igjennom oppveksten. Hvis barnet bare fikk en sjanse..

    Og Heidi, jeg kan med beina godt plantet på jorda fortelle deg at i løpet av en oppdragelse av et barn møter du på større utfordringer, påkjenninger og problemer enn hva en tidlig ultralyd eller en fostervannsprøve kan fortelle deg. Glemmer vi av alvorlige ungdomsdepresjoner, psykiske lidelser, foreldrehat, stoffmisbruk, selvskading, alkohol eller voldtekt? Hendelser som kan påvirke ditt barn og ditt liv til å bli noe helt annet enn det du hadde forventet. Hvis en forelder kan være åpen for at slike ting kan skje, hvorfor ikke være åpen for å takle eventuelle utfordringer som følger med en bunke papirer og en diagnose?

    Selvfølgelig er det ikke bare en dans på roser å ha et menneske med spesielle behov i livet sitt. Hadde jeg sagt at det kun var gode dager med sommerfugler og regnbuer, hadde jeg løyet, det er sant.

    For å leve med deg, lillesøster, har gitt meg utallige våkennetter, en utrolig reaksjonsevne, og erfaringer jeg normalt sett aldri ville fått. Jeg har aldri fått sjansen til å sminke og dolle deg opp, lillejenta mi. Er jeg heldig, får jeg noen ganger lov å børste håret ditt. Mange netter før tentamener har du holdt meg våken, og mange ganger har jeg ikke sovet i det hele tatt. Mange ganger har jeg sovet med deg, en engel i min armkrok, og strøket deg over håret når du hadde mareritt. Men tross det, tross alle småting, tross alle gangene du har forstyrret nattesøvnen min eller leksene mine, tross det.. tross det elsker jeg deg. For uansett hva jeg må gjennomgå, så kommer det noen ganger, små øyeblikk som gjør det hele verd det. Hvordan kan man ikke smelte, når verdens nydeligste ansikt ser på deg, med et glimt i øyet og sier "jeg er glad i deg søster"?

    Men jeg er ikke den eneste som skriver et slikt innlegg. Uansett hvor feil og absurd det høres ut er jeg dessverre ikke den eneste som stiller opp på internett for å forsvare min søsters rett til å leve. Hvordan kan noen mennesker i det hele tatt vurdere alternativet om å sortere mennesker utifra deres funksjon i samfunnet? 

    Det er ingenting mer hjerteskjærende enn å se mennesker som ikke forstår. Jeg forstår at barn ikke vet bedre, men hva med voksne mennesker? Skal ikke de vite bedre? Skal ikke også voksne mennesker kunne se forbi en ubetydelig diagnose, og inn i øynene på sitt eget nydelige og ekstraordinære barn?

    Igjennom årene har jeg sett min mor få stygge blikk, og jeg har fått noen selv også. For å ha ei jente på 13 år som ligger på gulvet og hyler midt i en matbutikk, er ikke noe mennesker ser hver dag. Jeg skulle bare ønske at noen kunne slå tanken fra seg noen ganger, være åpen, verdensvant og ikke så trangsynt. Heller tenke seg om før de sender stygge blikk, og tenker "for en oppførsel" og automatisk trekker egne konklusjoner. Jeg skulle også ønske, at noen mennesker tenkte seg to ganger om før de tok abort kun på grunn av en diagnose. Jeg vet at det er en psykisk og noen ganger fysisk belastning og sette et barn med spesielle behov til verden, men det er fortsatt ditt barn. Og jeg ser ikke hvordan noen mødre i hele verden ikke kan elske sitt barn, uavhengig av hva som står på papiret. For den kjærligheten min mor har til søsknene mine, og meg, kan jeg ikke beskrive med ord. Du må se det, for å forstå det.

    Jeg har all tiltro til at mine foreldre gjør sitt aller beste, og jeg har tiltro til at min lille nydelige søster ikke kunne vært i bedre hender. Jeg kan også garantere, meg hånda på hjertet, at kunne jeg velge, ville jeg aldri valgt noen annet enn å være storesøster til akkurat denne lille englen jeg har fått æren av å leve med.  

    Jeg virkelig elsker deg, lillesøster.  
    Jeg sverger å alltid tro på deg, og aldri gi deg opp.  
    Jeg sverger å alltid forsøke å forstå deg, selv når det er vanskelig.  
    Og jeg sverger på å alltid passe på deg, selv når jeg ikke er der å leser nattahistorier.

    Dette er ikke bare et innlegg for å forsvare min søsters rett til å leve. For samfunnet inneholder så mye mer enn spesielle sjeler. Samfunnet inneholder så mye mer enn bare mennesker med downs-syndrom. Det finnes flere hundre andre diagnoser. Det finnes flere hundre mennesker med funksjonshemmninger, psykiske eller fysiske. Sykdommen vises ikke på min lillesøster, før hun begynner å bevege seg eller snakke. Står hun i ro og er stille, er det ingen som tenker annet enn at hun er en vanlig jente på 13 år. Jeg vil at dere skal se forbi det ytre, jeg vil at dere skal forstå at noen mennesker kan ha funksjonshemmninger uten å ha en rullestol eller et annet synlig preparat. Noen ganger kan et menneske være funksjonshemmet men fortsatt helt klar i hodet. Andre ganger motsatt. Det vanskeligste å forstå og huske på er kanskje at en funksjonshemming er ikke alltid synlig, og dersom alle mennesker var bevisst på akkurat dette ville heller ikke overraskelsen blitt så stor når et menneske med tourettes roper ut upassende ord som ikke kan styres, en autist får panikk av en brannalarm, eller en 13 åring med utvilklinghemming oppfører seg som en 3-åring på butikken. 

    Med dette oppfordrer jeg alle til å ha åpent syn på samfunnet og deres mange forskjellige individer, hvis ikke dette er for mye å be om. Og husk på; alle mennesker vet forskjellen på et vennlig smil og et skeptisk blikk. 

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=10150093480795995&comments 
    Se videoen, å tro på mirakler sammen med meg.  

    i do swear that i'll always be there. i'd give anything and everything and I will always care. through weakness and strength, happiness and sorrow, for better for worse, i will love you with every beat of my heart. <3

  • 0

    Hvis rørene som fører vannet til dusjen din er rustet kan dette påvirke hårfargen din. Håret ditt kan få en del grønnskjær, og det er slettes ikke lett å få vekk uten å måtte farge over og farge over.. Det finnes spesialshampooer som fjerner dette etter tid og som har samme effekt som sølvshampoo har på gulskjær i håret. Et tips som er ganske ekkelt, men billig er å vaske håret med ketchup. Ja, vanlig ketchup fra idun fungerer som bare det! Effekten vil ikke være optimal på platinablondt hår, men til andre hårfarger er dette slettes ikke så dumt. Tørr du prøve?



    

    

  • 7

    Hei alle dere! Beklager for litt dårlig blogging i det siste. Jeg trenger vell ikke forklare hvorfor enda en gang. Skolearbeidet tar like mye av tiden min som før, dessverre, men jeg er utrolig fornøyd med egen innsats og resultater. Jeg har fått en del femmere og seksere i det siste, og jeg kunne ikke vært mer lykkelig. Jeg føler ikke at jeg trenger å beklage meg eller forsvare meg mot alle dere som synes jeg er en dårlig og selvopptatt blogger, for alle mennesker har hektiske perioder i livet sitt, og jeg har en som tar all tiden min akkurat nå. Når jeg egentlig skal lese 8 timer hver dag, må jeg også få tid til å gjøre husarbeid, ta vare på kjæresten min, og ikke minst, ta vare på meg selv. Jeg har utsatt å kure håret mitt i nesten en uke nå, for jeg har rett og slett ikke hatt tid. Tenk det. Men idag tar jeg meg tid, håret mitt trenger det virkelig. Alle dere som forstår, støtter opp, og virkelig orker å ta dere tiden til å sette dere i min situasjon; tusen takk. Jeg lover, jeg skal belønne hver og en av dere fantastiske mennesker. Må bare finne en måte å gjøre det på.

     

    Dagens look ser allefall slik ut:



    Jeg har forsøkt å lage en litt vårlig/sommerlig verson av smokey eyes! Ble ikke så aller verst. Vanlig base med hydralight fra isadora som foundation, og sensai kanebo som pudder. Deretter tok jeg gosh sin multicolourblush og påførte på kinnene og lett over øynene for å få fram den vårlige friskheten jeg var ute etter. Deretter la jeg en matt mørkegrønn skygge på øyenlokket, over og under, og brukte selvfølgelig deadly fra make-up store som er min kjente og kjære favoritt. På leppene blandet jeg neonrosa og knallrød, siden jeg ikke har trålt butikkene for sommerens leppestift (som forresten skal være neon! les mer om det her

    Kan forresten tipse dere om en fantastisk vakker og dyktig make-up artist, Silje. Hun må være en av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, og utrolig dyktig er hun også. Daglig leder på Make-up store i Sandefjord også. Les bloggen hennes her



    

  • 9

    Sliter du også med flekker på øyenlokket etter å ha påført mascara, og når du skal bruke q-tips ødelegger du øyenskyggen eller basesminken? Forsøk å la mascaraflekkene tørke fullstendig etter at du har sølt litt, og børst de bare vekk med en liten øyenskyggekost. Når mascaraen er helt tørr lar flekkene seg børste vekk som ingenting!

  • 4

    Nå har jeg testet en øyenskygge og en blush fra cosmobeauty, og her kommer mine meninger om produktene!

     


    Blushen: Dette er en mineralblush i en rosa-fersken farge. Blushen finns i 8 forskjellige farger, og koster 275 kroner. Fargen er utrolig vakker, produktet er lett å bruke, og drysser ikke mye under påføringen. Minuset her er nok glitteret i blushen. Jeg er helt for skimmer i produkter, det kan være veldig vakkert noen ganger, men i denne blushen virker det som om det er masse glitter i, og jeg hadde glitter på nesen og ørene etter å ha påført denne. Ikke helt min favoritt. Glitteret er knust kråkesølv som skal gi en slags lysreflekterende effekt, men jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Pluss for at den ikke inneholder kjemikalier, alkohol eller er testet på dyr. Det liker vi!
    Poeng på en skala fra 1-10: 6.


    Øyenskyggen: Fantastisk farge! Denne får du i 20 forskjellige farger og den koster 207 kroner. Denne inneholder heller ikke kjemikalier, alkohol eller er testet på dyr. Skimmer/glittereffekten finner du også igjen her, men ikke like voldsom som i blushen. Jeg brukte den uten primer, for bruker du denne med primer får du en like sterk farge som det du ser i krukken. Likte denne utrolig godt, ikke så vanskelig å påføre, men den drysser litt, så man må helst ha litt kleenex under øyet under påføringen. Ellers topp!
    Poeng på en skala fra 1-10: 8.

     



    


    Her: en kombinasjon av cosmobeautys rosa mineralskygge, deadly fra MUS og satin fra MUS.

     

    Nettsiden til cosmobeauty er under oppdatering, men her er linken; http://www.cosmobeauty.no/

  • 10

    Slik ser jeg ut idag. På grunn av det elendige kameraet jeg bruker for tiden kommer ikke fargene like godt fram som jeg skulle ønske :/ Kjedelig.. Foundation er allefall hydralight fra isadora, og jeg har i det siste brukt et pudder fra sensai som er helt siiiiinnsykt bra! Får skikkelig silkehud av den. Den får du kjøpt på estetique og den er litt dyr, litt over 300 kr koster refillen bare. Men den anbefales virkelig å prøve, og det er kanskje det beste pudderet jeg noen gang har prøvd. Jeg har alltid vært litt skeptisk til kompaktpuddre, men dette er utrolig bra.

  • 4

    med å teste disse produktene fra cosmo beauty! Noen med erfaringer?