Michelle Ailèn -
Hjem Add Kontakt

59

For noen dager siden mottok jeg en mail. Igjennom bloggen får jeg tilbud om mange forskjellige samarbeid, og sier ikke ja til en brøkdel engang. Noen jeg samarbeider fast med er brun og blid og pilus, som framstår som seriøse aktører med et godt rykte, og gode produkter som jeg er fornøyd med. 

Mailen var som følger;

Hei Michelle! Jeg sender deg en melding fordi jeg har fulgt med på bloggen din, og synes du er veldig flink og gjør en veldig bra jobb!  Jeg kommer til Tromsø i morgen i forbindelse med en forretningsvirksomhet som jeg har startet med, og i den forbindelse ser jeg etter dyktige og positive samarbeidspartnere. Jeg lurer derfor på om du og evt kjæresten din har lyst til å være med på en uforpliktende presentasjon av denne forretningsmuligheten i morgen kl 17 på Bryggen hotell i Tromsø? Mvh ......... 
 
Siden dette var en kvinne som en bekjent av meg kjente, så tok jeg kontakt og ringte henne. Jeg er ofte veldig direkte i spørsmålene, og selv om det var mye gull og grønne skoger rundt dette prosjektet og denne forretningsmuligheten, fikk jeg etter mye snakk vite navnet på selskapet.  Etter så mye skryt om noe man aldri har hørt om før, blir man nysgjerrig, og jeg spurte selvfølgelig mange spørsmål. Nu Skin er et firma som selger hudpleieprodukter, kroppspleie og helsekost. Selv om jeg fra start hadde bestemt meg for at jeg ikke ville inngå noen samarbeid av denne typen, var det mye skryt inne i samtalen, og en del overdrivelser spørr du meg. Omsider fikk jeg avsluttet samtalen.
Deretter kunne jeg begynne å forske litt på egenhånd. 

Nå skal jeg forklare litt om hva jeg har funnet ut om Nu Skin i tilfelle noen andre av dere får et tilbud om denne "fantastiske" måten å jobbe på.  Kvinnen som sendte meg mail var ikke personen som startet med denne forretningsmuligheten, hun har akkurat startet som selger og vil bygge sitt eget nettverk av arbeidsmaur som jobber under henne, slik at hun kan tjene penger på andres jobb. Ikke vondt ment, negativt eller dømmende, for alle har hver sin smak når det kommer til arbeidsmoral og hvordan man vil tjene penger.

I 1991 ble Nu Skin etterforsket i hele 9 amerikanske delstater for sin markedsføring og ble i Michigan anklaget for å drive med pyramidespill. Pyramidespill er en forretningsmodell som består av å få flere personer inn i systemet og få mennesker til å jobbe under hverandre. Prinsippet er knyttet til verving av flere deltakere, der hver deltaker må betale en inngangsbillett for å kunne delta i spillet og personen som verver den nye deltakeren blir belønnet med en prosentandel av det innbetalte beløpet. La oss si at Siri betaler 100 kr for å få lov å selge Nu Skin produkter etter at Kari har overtalt henne. Kari får da 10% av det Siri har betalt, altså 10 kr, og videre vil Kari fortsette å få 10% av det Siri tjener. Kari vil da altså tjene penger på at Siri tjener penger. Rett og slett.

Nu Skin fikk allefall panikk etter anklagelsene, for selv om selskapet hevder og ikke være et pyramidespill viser de forretningsmodeller på hjemmesiden sin som sier noe helt annet. Nu skin lanserte derfor en regel om at selgerene kunne få tilbake 90% av beløpet på produktet sitt dersom de ikke fikk solgt det. Dette skjedde samtidig som selskapet ble tatt opp i direktesalgsforbundet i Norge og denne refusjonsregelen var også forbundets anbefaling. Disse endringene gjorde at anklagene mot selskapet Nu Skin måtte droppes. I 1993, to år senere ble Nu Skin pålagt av amerikanske forbrukermyndigheter å stoppe villedende informasjon om inntektsmuligheter for Nu Skins selgere. Dette har ikke endret seg, for det Kari sa for å overbevise Siri om å bli med i denne jævla karusellen sier hun enda. De lover en god inntektsmulighet på siden av din faste jobb, og man kan bli så riiiik så riiik av å holde på med dette. 

Bullshit.

Jeg har aldri tatt så feil, og samtidig så rett. For pyramidespillet fungerer. Dronningbien som i Norge er en mann sitter på en god inntekt på rundt 20 millioner i året, mens alle arbeidsbiene hans jobber for harde livet. Man kan jo lure på hva som skjer med de som havner nederst i systemet.

Historien fortsetter med at Nu Skin i 1997 ble bøtelagt for at de ikke kunne bevise påstander om enkelte av produktenes effekt. For måten de framstiller produktene på høres det ut som de har et tett samarbeid med Jack Sparrow og har funnet "the fountain of youth" som er superhemmelig og superbra. Løp og kjøp dere.. 
De kan love gull og grønne skoger for min del, men kartlegging av selskapet viser at bare 1 av 1000 selgere for Nu Skin tjener penger dersom pålagte produktkjøp er trukket fra. Dette har igjen gjort at Nu Skin er under forbrukermyndighetenes lupe. Selskapet har likevel valgt å være åpen om sin forretningsmodell og publiserer statistikk over omsetning og provisjon på sin hjemmeside. 

 
Nuskin demonstrerer før og etter. Eventuelt bare litt for mye photoshop. 

I fjor skrev vg en artikkel angående en hendelse som skjedde med brannskadde Lars som ble behandlet av en sykepleier som jobbet for Nu Skin samtidig som hun var kommunalt ansatt. Lars fikk andre og tredjegrads forbrenning på hele kroppen, da huset hans brant ned til grunnen. Han var livstruende skadet, lå 8 dager i koma og har transplantert hud til ryggen. Under sykehusoppholdet trengte Lars hjelp til å få smurt kremene på ryggen. Lars forteller om en episode: "- Jeg lå på magen og ventet på å bli smurt. Da sa sykepleieren at hun hadde en mye bedre salve som jeg kunne prøve hvis jeg ville. Jeg hadde åpne sår på dette tidspunktet, forteller han." Salven som sykepleieren anbefalte var fra Nu Skin.

Etter at sykepleieren hadde smurt han inn viste hun ham hvordan han kunne kjøpe salven på nett. Hun gikk inn på sin medlemsside via Lars sin laptop og fortalte om kremene. Hun spilte også av en reklamevideo og viste hvordan man kunne legge salven opp i den elektroniske handlevognen og kjøpe den. Etter å lese på produktbeskrivelsen kunne man se at salven var egnet for tørre føtter, ikke brannskader. 

Jeg føler at dette sier veldig mye om selskapet. Jeg har jobbet med provisjonsalg selv. Det var en liten periode på 5 dager jeg prøvde meg som telefonselger, og fant fort ut at dette ikke var noe for meg. Med lav timeslønn og høy provisjon er det muligheter for å tjene MYE, og noen selgere sier nesten hva som helst for å få folk til å kjøpe. Det er få selgere som fokuserer på å få faste kunder som er fornøyd med produktene og vil fortsette å kjøpe disse, selv om dette er den lureste og smarteste inntekstmåten. Noen blir så desperat etter å bygge eget nettverk og tjene mer og mer at de sier nesten hva som helst til hvem som helst for å få folk til å kjøpe produkter. Dette skaper ikke bare ødelagt tillit til selgeren, men også misnøye med produktet, og kunden føler seg selvfølgelig lurt når det han får er noe helt annet enn det han har blitt lovet. 

Det er mye merkelig med selskapet, selv om det ser ut til å fungere for de som liker å selge. En tannkrem på siden koster litt over 100-lappen og jeg har ingen tro på at den fungerer såååå mye bedre enn min ordinære, gode og gamle solidox. Nu Skin hevder de har funnet ungdomskilden, og at kremene deres er genbasert og kan påvirke genene våre? Dette har jeg absolutt ingen tro på.. Har de også da en shampoo som kan gjøre at jeg blir permanent blondine? Tror ikke det. De sier de har funnet kilden til ungdommelighet men det pekes ikke på en spesiell ingrediens eller et planteekstrakt. De lokker med årlige salg på 1.3 milliarder dollar, og at selgere har oppnådd resultater i 25 år. 

Nettsiden gronnhverdag.no som tilbyr testing og vurdering av kosmetikk og hudpleieprodukter har forsøkt å få kontakt med Nu Skin flere ganger for å vurdere produktene deres men uten hell.. Det sier igrunn sitt.

  • 12

    Jeg fikk nylig en herlig mail fra en mann som vil fortelle litt om sitt eget syn på menn som bruker sminke. For er ikke det ganske tabu-belagt i vårt samfunn, eller hva? Det er nok bare en liten prosentandel av jenter som ikke hever brynene hvis de ser en mann med sminke, og jeg lurer på hvorfor. For meg virker det helt naturlig, og jeg bryr meg ikke noe spesielt om det. Det er kult og tøft at det finnes mennesker som driter i regler og merkelapper å heller kjører sin egen stil. Jeg mener, vi lever i 2011, i et multikulturelt samfunn med tusenvis av muligheter til å fikse på fasaden. Det er ikke lengere bare glamourmodeller som tar botox i leppene og silikon i puppene. Det er heller ikke lengere bare "emoer" eller "gothere" som tar tattoveringer og piercinger. Nei, en helt vanlig jente kan ha gjort alle delene, og hun blir ikke satt i boks. Hvorfor ikke? Hvorfor er det slik? Er det for at man ikke kan se små mengder botox, for at det ser så naturlig ut? Er det for at man ikke kan se tattoveringen som dekker hele ryggen bak jakken?  
     
    Eller er det bare slik at vi skaper oss fordommer mot kun det vi ser?  

    Nå er jeg helt for at alle skal få ha sin egen stil, men jeg mener absolutt ikke at jeg ikke ville rynket på nesa hvis jeg så gutter som så slik ut, for det ville jeg nok.

     

    Dette for meg, er bare helt feil, og for mye..

    Men dette derimot..



    Er helt greit!!! Hvor mange av oss har IKKE siklet på Alex Evans og hvor kjekk er ikke Johnny Depp med eyeliner?? Og jeg VET mange har/har hatt et supercrush på Zac Efron. Alle bildene over viser menn med sminke. De fleste er kjente eller kjendiser. Men vi har ingen fordommer mot de.... Hvorfor er det slik?

    Her kommer leserhistorien.

     

    Kameleondagen - Menn og sminke

    Av sminkegutten@hotmail.com

    Byen er Oslo. Stedet er sentralbanestasjonen. Ved Narvesen står et kunstverk av en kvinne og taster på en smarttelefon. Hun er i midten av 30-årene, perfekt stylet, alle plaggene matcher 100 prosent og jeg kan ikke unngå å legge merke til de lekre støvlettene fra Piere Combertin som både i farge og utførelse virker som en naturlig forlengelse av hennes utsøkte valg av tights i dag. Den røde sålen ? kjennemerket til denne modellen, og som andre merker beskyldes for å plagiere ? kan sees av oppmerksomme øyne på en kilometers avstand.  Vi får øyekontakt og jeg skal akkurat til å gi henne komplimenter for stilen hennes, da hun sukker, ser oppgitt på meg og sier:

    ?Emo is for chicks and men loving dicks?

    Ok. Hva det meg angår: La oss ta denne ?homogreia? først som sist. Jeg er lykkelig gift med en vakker kvinne (flere vilt fremmende mennesker har til og med sagt det til meg), ser på fotball, drikker øl og jobber som manager i offshorenæringen.  Jeg går i fjellet, kjører firehjultrekker, rager 190 centimeter over bakken, vekta er normal, håret er kortklipt og todagersjegget ofte tett. Kort sagt: jeg er en temmelig A4 heteroseksuell mann. Der har dere meg. Det er i alle fall slik dere ville ha sett meg i seks av ti tilfeller.

    Tilbake i Oslo. I dag ser jeg slik ut fra topp til tå: Stor, gråmelert ?Beckham-lue? i ull, pilotbrillene fra Ray Ban på panna, litt eyeliner (kun nede), litt mascara, et forsiktig lag av gråsvart øyeskygge som en naturlig overgang fra blyantstreken og til slutt leppebalsam som kanskje har et hint av ?shimmer?. ?Shimmer? har for øvrig det meste under det grelle, konturløse skinnet fra lysstoffrørene på Oslo S. Ikke et gram foundation eller pudder av noe slag.

    På kroppen har jeg en slitt, svart skinnjakke fra ?Innocent Victim?, grått skjerf fra H&M (tror jeg det var), hettegenser fra Moods of Norway (den med traktoren på), blekede jeans (ikke for trange) fra Lee og svarte Jhonny Boots fra YSL.

    Denne dagen i Oslo, på Oslo S, er jeg slik jeg framstår i kanskje to av ti tilfeller. ?Kameleondagen?. Den dagen som av og til melder sitt behov og speilet på badet skriker ?Kjeeedelig!? når trynet mitt tappert møter opp om morgenen. Den dagen som gir meg lyst til å være en annen, fordi jeg har vært meg ?selv? litt vell mye i det siste. En menneskerett jenter har påropt seg siden steinalderen. En menneskerett noe langt inne i meg skriker etter å ta, selv om jeg er aldri så mye mann.

    Men dagens tilfelle ? kameleonen - ble gitt en temmelig brutal ?diagnose? av et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg helt sikkert aldri kommer til å treffe igjen eller noen gang bli kjent med. Homofili er ikke en ?diagnose?. Det er en legning. En legning som jeg respekterer, men ikke en legning etter mine preferanser. Men denne flotte kvinnen ser på meg som om jeg var en spedalsk. Som om jeg VAR en ?diagnose?. En ?diagnose? eller dom om du vil, med røtter i tabloide fordommer, attpåtil gitt av den type menneske som gjennom århundrer har blitt offer for FLEST fordommer; en kvinne.  Det er ironisk.

    Og sett at jeg akkurat denne dagen kom slik jeg vanligvis framstår og attpåtil var single. Hadde kunstverket av en kvinne spurt meg om vi kanskje kunne ta en kaffe? Eller sett at denne kvinnen ? til tross for mitt valg av klær og sminke i dag ? hadde gitt meg det lille sekundet jeg trengte for å fortelle henne hvor stilig jeg syntes hun var, ville hun fremdeles ramset opp den infantile regla og ?emos and chicks??

    For det vi alle mennesker framstår som gjennom vårt ytre, er ikke alltid det vi faktisk er. Når jeg ser en stilig dame som virkelig kan kunsten å gjøre seg lekker, kler seg stilig, kanskje til og med litt utfordrende vurderer jeg aldri å spørre henne hvor mye hun skal ha for et ligg. Når jeg viser meg offentlig med litt forsiktig sminke, tror både jenter og gutter at jeg ønsker å innlede et forhold til Jan Thomas? Håpløst. Urettferdig. Fordummende. Forutinntatt.

    Å variere med stiler og sammensetninger har vært en luksus forbeholdt kvinner siden tidenes morgen. Utvalget i klær og kosmetikk er enormt for jentene, mens utvalget for menn som oftest får meg til å tenke på en bolle oppvaskvann.

    Min kone og jeg har mange ting felles. Vi er begge interessert i kunst, mote og design. En dag fortalte jeg henne at jeg godt kunne tenke meg å prøve litt sminke. Fordi? Fordi jeg hadde lyst, bare. Hun satte opp et smil, helt uten fordommer, ikke på jakt etter noen ?diagnoser? eller noe som helst. Hun forstod. For vi begge la alle fordommene våre nederst i skuffen den dagen vi bestemte oss for å gå inn i framtiden sammen.

    I Oslo finnes det en flott kvinne som gikk glipp av en kompliment den dagen. For hun viftet med et flagg malt av fordommer.

    ?Badet om fem minutter,? sa kona mi. Det var om kvelden. Den første kameleondagen. 

  • 6

    Målet med Rosa sløyfe-aksjonen er å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft og samle inn penger til brystkreftforskning.


    Rosa sløyfe-aksjonen er en internasjonal folkebevegelse, og i Norge står Foreningen for brystkreftopererte (FFB) og Kreftforeningen sammen om aksjonen. Aksjonen har blitt arrangert i Norge siden 1999.  

    Foreningen for brystkreftopererte (FFB) jobber for brystkreftopererte og deres pårørende.  Foreningen driver frivillig landsomfattende likemannsarbeid og holder medlemsmøter og kurs. Foreningen er et talerør for brystkreftdiagnostisertes rettigheter og ivaretar pasientgruppens interesser.  FFB har for tiden 62 lokalforeningen.



    Kreftforeningen er en landsdekkende organisasjon for frivillig kreftarbeid i Norge.  Kreftforeningen lever av innsamlede midler og støtter kreftforskning, tar initiativ til forbedringer i kreftomsorgen og setter helsepolitiske problemer på dagsorden.

    Aksjonen har sitt opphav i USA der amerikanske kvinner på begynnelsen av 1990-tallet krevde større bevilgninger til brystkreftforskning. Siden den gang har organisasjoner, bedrifter og privatpersoner viet oktober måned til Rosa sløyfe-aksjonen. Det arrangeres ulike rosa aktiviteter og bygninger lyses opp i rosa, men først og fremst går man med den rosa sløyfen for å støtte opp om aksjonen og vise sin solidaritet med brystkreftrammede.

    tekst: http://www.rosasloyfe.no/om-aksjonen

     

    Jeg elsker slike aksjoner, og rosa sløyfe har vært en av mine hjertesaker i flere år. Det er enkelt å støtte aksjonen, for sløyfene får du kjøpt nesten overalt mens aksjonen pågår. Du kan også sende en sms med "ROSA" til 2277 og gi 50 kr, eller du kan sette inn valgfritt beløp på kontonummer 70010988592. Du kan også kjøpe produkter fra kreftforeningens nettbutikk her


    inspo til denne looken fikk jeg hos camillamic.blogg.no




    Jeg støtter rosa sløyfe aksjonen. Gjør du?

  • 51

    Vi har en liten søster 
    Vi har en liten bror 
    Som e litt anderledes 
    Enn andre barn på jord 

    De kom til denne verden 
    - det vanskelige sted - 
    Med mindre håndbagasje 
    Enn vi er utstyrt med 

    Vi voksne er så kloke 
    I mening og i ord 
    Vår lille bror og søster 
    Blir aldri riktig stor

    Vi har vår eng og åker
    Vi har vårt kjøpmannskap 
    Og vi beregner livet 
    I vinning og i tap 

    Det er så lett å skubbe 
    De små og svake vekk 
    Og la dem stå tilbake 
    Med hjelpeløse trekk

    Det er så lett å glemme 
    Når siste båt skal gå 
    Må alle passasjerer  
    La all bagasje stå 

    (Inger Hagerup)

    Dette innlegget har jeg ment å skrive i lang, lang tid. Jeg har bare ikke fått meg selv til å gjøre det, før nå. Kanskje grunnen er, at med en oppvekst som meg, et livssyn som meg, så er man vant til å møte mye motgang og skeptikere. Kanskje fordi jeg har opplevd på kroppen hvor mange uvitende mennesker det finnes der ute. Kanskje fordi jeg har sett hvor trangsynte noen er. Kanskje fordi jeg vet at noen, forstår ikke.

    Dette er ikke for å la dere bli bedre kjent med meg, men for å få budskapet mitt, og tankene mine ut der. Å skrive dette på internett er for mange feil, men for meg er det helt rett. Med en blogg som har over gjennomsnittet med daglige lesere vet jeg at jeg får budskapet mitt ut der, og jeg vet, at kanskje, får jeg noen av dere til å tenke..

    Jeg er den eldste i en søskenflokk på 3. Dette innlegget skal i hovedsak dreie seg om min lille nydelige engel, min lillesøster på 13 år.

    For min eldste lillesøster, blir aldri riktig stor. Hun er 13 år, i kropp og i høyde. I utseende og i klesstil. Men inne i seg er hun en liten jente på 3 år, nysgjerrig på livet, livsglad, og leken. Du kan ikke se på henne at hun er syk, ikke før hun begynner å snakke. En observant person vil også kunne se det på kroppspråket hennes. Uheldigvis har jeg fått erfare på kroppen, at det finnes ikke mange av dem. Hun har en diagnose som heter "moderat psykisk utviklingshemmet",og det betyr at utviklingen i hjernen går saktere, eller har stoppet på et tidspunkt, som gjør at intelligensen hennes ikke utvikler seg som hos normale barn. Mennesker med utdanning vil si at hun har vanskelig for å lære, for ikke kan hun skrive, lese, eller forstå forskjellen på rund og trekant. Men de har ikke bodd sammen med henne, dag ut, og dag inn. Hun har med årene lært seg å fotografere ord, slik at hun husker hva ordet heter, og hvordan det ser ut når det er skrevet. Slik kan hun lese setninger som "Ola liker sola", noe ingen trodde at hun kom til å klare. Ingen vet enda, om min lille nydelighet noensinne kommer til å bli ordentlig stor. Om hun kommer til å være lillejenta vår for bestandig, eller om hun kommer til å utvikle seg, sakte men sikkert.

    Min kjære lille nydelige søster. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må fortelle hvor høyt jeg elsker deg. Eller hvor mye storesøster tenker på deg. Det hardeste med å flytte hjemmefra, var ikke savnet etter mamma og pappa, selv om det også er stort. Det er savnet etter deg også. Savnet etter å se utviklingen fra dag til dag, se hvordan du lærte nye ord, lese godnatt historier til deg før du sovnet, leke ute i snøen.. være storesøster som passer på.

    Å skrive dette praktisk talt "brings me to tears", for hvordan skal jeg kunne forklare verden, at det er ingen mennesker der ute som er mer verd enn deg? Det er ingen mennesker der ute som fortjener å bli elsket, passet på og satt pris på mer enn deg?

    Hvordan kan noen sette spørsmålstegn med din rett til å leve?


    Å leve med en søster som har spesielle behov har vært lærerikt. På godt og vondt, men mest godt. Jeg kan ikke huske noen dårlige opplevelser, noen krangler, eller noe negativt. Kun alle de fine tingene vi har opplevd sammen. Det gjorde ikke meg noe, å dra på søskenkurs for å kunne forstå deg bedre. Det gjorde ikke meg noe, å passe deg i stedet for å være ute med venner. Det gjorde ikke meg noe, å bli voksen flere år før jeg egentlig måtte. Hva skal jeg si at jeg gikk glipp av? Å være fjortis? Å henge rundt i gatene og ikke gjøre noen ting? Ikke noe jeg ser tilbake på og sier at jeg savner. Det eneste jeg angrer på, og skulle ønske jeg gjorde, var å være mye mer sammen med deg enn det jeg var.

    Grunnen til at jeg skriver dette er for at jeg vil at folk skal forstå. For etter at de innførte ultralyd i uke 12 i danmark, har antallet med fødte barn med downs syndrom halvert. 92% av kvinner som får dette tilbudet takker ja til det. De takker ja, til en skanning av babyen din, for å se om den har downs syndrom. Halvparten valgte å ta abort når tilbudet ble etablert, opp til 99% gjør det nå.

    Jeg vet, at min søster ikke har diagnosen "downs syndrom", men jeg tar litt alle under en kam når jeg prøver å forstå et evig etisk spørsmål; Hvorfor ikke føde et barn med spesielle behov?

    I Norge er det ikke noe bedre. Visste du at på to år, har bare èn kvinne båret fram barnet sitt etter at downs syndrom ble konstatert ved ultralyd? Blant de Norske kvinnene som får vite at barnet sitt har downs syndrom, er det rundt 80% som velger å avbryte svangerskapet. Enkelt og greit, 8 av 10 kvinner med et "sykt" bra i magen tar abort. En lege som ble intervjuet angående dette sa; "De fleste vil gjerne ha et så perfekt og friskt barn som mulig, Hvis man får et barn med Downs, vil man selvfølgelig elske det. Men kan man velge, ønsker man et normalt barn, sier hun."

    Et normalt barn.. via et søsters hjerte, høres det helt feil ut. Hva er normalt? Står det mellom et kromosom fra eller til? En diagnose eller ikke? Hvordan skal jeg fortelle verden at det er ingen andre i hele verden som tilfører mer livsglede til et liv enn det du har gjort? Hvordan skal jeg kunne overbevise verden om at, hvis jeg kunne velge, ville jeg aldri hatt en annen søster? En diagnose er bare en diagnose, til eller fra. Hvordan skal jeg kunne bevise hvor fantastisk du egentlig er?


    

    Eller kanskje det er jeg som er trangsynt. For jeg vil ikke høre hvordan mennesker med spesielle behov ikke tilfører noe til samfunnet, eller hva de ikke kan, eller hva som gjør de "feil". Jeg vil ikke høre. For det første er det ingenting som provoserer meg mer, eller får fram så mye sinne i meg. For det andre, så kan de lese, studere og anta så mye de vil. Det er fortsatt jeg som har levd sammen med henne, hver dag.

    Kronikkforfatter Heidi Nordby Lunde skriver i et innlegg i dagbladet angående abortdebatten rundt tidlig ultralyd for å påvise downs syndrom; "Jeg kjøper ikke den ubeskrivelige lykken et Downs-barn bringer. Jeg tror absolutt på lykken, redselen, usikkerheten, frykten, gleden et barn bringer. Uansett. Å få barn er en stor omkalfatring i selv de mest forberedte foreldres liv. Å få et barn med ekstreme oppfølgingsbehov der man er avhengig av hjelp fra det offentlige, familie, venner og ikke minst arbeidsgivere som må akseptere et høyt sykefravær, er noe helt annet. Det er en stor belastning å få barn med utviklingshemminger. De som sier noe annet lyver." //http://www.dagbladet.no/2011/03/23/kultur/debatt/kronikk/abort/fosterdiagnostikk/15917681/

    Jeg skal være såpass reflektert at jeg skal innrømme at for alle er det å jobbe med tyngende omsorgsarbeid for sitt eget barn en større påkjenning for noen. Jeg skal også innrømme at jeg forstår at det ikke handler om å ivareta et ?utrydningstruet folkeslag? framfor å forutse sin egen framtid, og vurdere ut ifra det. Jeg forstår, at om noen kunne velge, ville de hatt et barn som var helt 100% friskt. Er ikke det målet til alle foreldre? Men jeg tror, nei, jeg er helt sikker på, at når du først holder barnet ditt i armene og føler nærhet, og ser dine egne trekk i den nyfødtes ansikt, betyr en diagnose ingenting i forhold til en mors kjærlighet. Hele moralen her er bare, at det er ikke så ille som man tror det er. For man ser ikke barnet sitt som direkte syk igjennom oppveksten. Hvis barnet bare fikk en sjanse..

    Og Heidi, jeg kan med beina godt plantet på jorda fortelle deg at i løpet av en oppdragelse av et barn møter du på større utfordringer, påkjenninger og problemer enn hva en tidlig ultralyd eller en fostervannsprøve kan fortelle deg. Glemmer vi av alvorlige ungdomsdepresjoner, psykiske lidelser, foreldrehat, stoffmisbruk, selvskading, alkohol eller voldtekt? Hendelser som kan påvirke ditt barn og ditt liv til å bli noe helt annet enn det du hadde forventet. Hvis en forelder kan være åpen for at slike ting kan skje, hvorfor ikke være åpen for å takle eventuelle utfordringer som følger med en bunke papirer og en diagnose?

    Selvfølgelig er det ikke bare en dans på roser å ha et menneske med spesielle behov i livet sitt. Hadde jeg sagt at det kun var gode dager med sommerfugler og regnbuer, hadde jeg løyet, det er sant.

    For å leve med deg, lillesøster, har gitt meg utallige våkennetter, en utrolig reaksjonsevne, og erfaringer jeg normalt sett aldri ville fått. Jeg har aldri fått sjansen til å sminke og dolle deg opp, lillejenta mi. Er jeg heldig, får jeg noen ganger lov å børste håret ditt. Mange netter før tentamener har du holdt meg våken, og mange ganger har jeg ikke sovet i det hele tatt. Mange ganger har jeg sovet med deg, en engel i min armkrok, og strøket deg over håret når du hadde mareritt. Men tross det, tross alle småting, tross alle gangene du har forstyrret nattesøvnen min eller leksene mine, tross det.. tross det elsker jeg deg. For uansett hva jeg må gjennomgå, så kommer det noen ganger, små øyeblikk som gjør det hele verd det. Hvordan kan man ikke smelte, når verdens nydeligste ansikt ser på deg, med et glimt i øyet og sier "jeg er glad i deg søster"?

    Men jeg er ikke den eneste som skriver et slikt innlegg. Uansett hvor feil og absurd det høres ut er jeg dessverre ikke den eneste som stiller opp på internett for å forsvare min søsters rett til å leve. Hvordan kan noen mennesker i det hele tatt vurdere alternativet om å sortere mennesker utifra deres funksjon i samfunnet? 

    Det er ingenting mer hjerteskjærende enn å se mennesker som ikke forstår. Jeg forstår at barn ikke vet bedre, men hva med voksne mennesker? Skal ikke de vite bedre? Skal ikke også voksne mennesker kunne se forbi en ubetydelig diagnose, og inn i øynene på sitt eget nydelige og ekstraordinære barn?

    Igjennom årene har jeg sett min mor få stygge blikk, og jeg har fått noen selv også. For å ha ei jente på 13 år som ligger på gulvet og hyler midt i en matbutikk, er ikke noe mennesker ser hver dag. Jeg skulle bare ønske at noen kunne slå tanken fra seg noen ganger, være åpen, verdensvant og ikke så trangsynt. Heller tenke seg om før de sender stygge blikk, og tenker "for en oppførsel" og automatisk trekker egne konklusjoner. Jeg skulle også ønske, at noen mennesker tenkte seg to ganger om før de tok abort kun på grunn av en diagnose. Jeg vet at det er en psykisk og noen ganger fysisk belastning og sette et barn med spesielle behov til verden, men det er fortsatt ditt barn. Og jeg ser ikke hvordan noen mødre i hele verden ikke kan elske sitt barn, uavhengig av hva som står på papiret. For den kjærligheten min mor har til søsknene mine, og meg, kan jeg ikke beskrive med ord. Du må se det, for å forstå det.

    Jeg har all tiltro til at mine foreldre gjør sitt aller beste, og jeg har tiltro til at min lille nydelige søster ikke kunne vært i bedre hender. Jeg kan også garantere, meg hånda på hjertet, at kunne jeg velge, ville jeg aldri valgt noen annet enn å være storesøster til akkurat denne lille englen jeg har fått æren av å leve med.  

    Jeg virkelig elsker deg, lillesøster.  
    Jeg sverger å alltid tro på deg, og aldri gi deg opp.  
    Jeg sverger å alltid forsøke å forstå deg, selv når det er vanskelig.  
    Og jeg sverger på å alltid passe på deg, selv når jeg ikke er der å leser nattahistorier.

    Dette er ikke bare et innlegg for å forsvare min søsters rett til å leve. For samfunnet inneholder så mye mer enn spesielle sjeler. Samfunnet inneholder så mye mer enn bare mennesker med downs-syndrom. Det finnes flere hundre andre diagnoser. Det finnes flere hundre mennesker med funksjonshemmninger, psykiske eller fysiske. Sykdommen vises ikke på min lillesøster, før hun begynner å bevege seg eller snakke. Står hun i ro og er stille, er det ingen som tenker annet enn at hun er en vanlig jente på 13 år. Jeg vil at dere skal se forbi det ytre, jeg vil at dere skal forstå at noen mennesker kan ha funksjonshemmninger uten å ha en rullestol eller et annet synlig preparat. Noen ganger kan et menneske være funksjonshemmet men fortsatt helt klar i hodet. Andre ganger motsatt. Det vanskeligste å forstå og huske på er kanskje at en funksjonshemming er ikke alltid synlig, og dersom alle mennesker var bevisst på akkurat dette ville heller ikke overraskelsen blitt så stor når et menneske med tourettes roper ut upassende ord som ikke kan styres, en autist får panikk av en brannalarm, eller en 13 åring med utvilklinghemming oppfører seg som en 3-åring på butikken. 

    Med dette oppfordrer jeg alle til å ha åpent syn på samfunnet og deres mange forskjellige individer, hvis ikke dette er for mye å be om. Og husk på; alle mennesker vet forskjellen på et vennlig smil og et skeptisk blikk. 

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=10150093480795995&comments 
    Se videoen, å tro på mirakler sammen med meg.  

    i do swear that i'll always be there. i'd give anything and everything and I will always care. through weakness and strength, happiness and sorrow, for better for worse, i will love you with every beat of my heart. <3

  • 6

    Etter at jeg startet med veldedighetsprosjektet mitt og bad dere sende meg deres sykdomshistorie har innboksen min vært fylt med mailer. De fleste om mobbing, som har gått så langt at det nå er en psykisk lidelse som ødelegger livet til en person. Jeg har lest historiene, og svart på de som fritiden min tillater meg å gjøre. Siden jeg ikke har fått svart alle, skriver jeg et felles svar til alle her, og mine meninger rundt det.

    Om du googler "mobbing" kommer du kanskje til å bli overrasket. Mobbing er ikke uvanlig, noen plasser. På arbeidsplassen, på skolen, i hjemmet, på nett, skjult mobbing, osv. Hvorfor har noen mennesker et såpass stort og trengende behov for å gjøre andre vondt? Er det det faktum at man vil provosere fram en reaksjon, eller leter etter en reaksjon, eller er det maktfølelsen det er snakk i?

    Når du går igjennom livet kommer du alltid til å møte mennesker som du elsker, og som du hater. Og mennesker som elsker deg, eller hater deg. Vanligvis starter mobbingen på barneskolen, ungdomskolen eller videregående. Lærere, foreldre og mennesker rundt det jeg skal kalle for "offeret" har en tendens til å uskadeligjøre mobbing på en måte der de gir håp og løfter om at dette "vil gå over" eller "gir seg etterhvert". I noen tilfeller stemmer dette, selvfølgelig. I andre tilfeller følger dette "offeret" livet ut. Psykiske sykdommer som depresjoner, angst, dårlig selvtillit, osv er noe som blir en del av "offerets" liv.

    Noen ganger går det bare for langt, og hvor stopper det egentlig?


    Jeg har nettopp hatt særemne om ungdomslitteratur og sett at det som går igjen i ungdomsbøker er for det meste mobbing, og en "easy way out" for å få slutt på det. Det plager meg, provoserer meg. For uansett hvor tungt det er noen ganger, så finnes det alltid en løsning. Uansett hvor lang tunnellen virker, så er det ett lys i enden av den.
    Å vise i bøker at mobbing får fatale følger fungerer ikke på de som faktisk mobber. For hovedtypen som mobber leser ikke bøker, er ikke sosialt oppegående selv om personen kan være klassens midtpunkt, og mangler en menneskelig evne som alle burde ha. Samvittighet.

    Jeg trenger ikke si at "jeg vet hva jeg snakker om, jeg har opplevd det selv" - for alle mennesker, alle moterike og populære bloggere, har en eller annen gang opplevd noe som har knekt de sammen, en gang i livet.

    Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle alle dere at det finnes en lett metode for å få slutt på mobbingen på. Det er psykisk slitsomt, og ødelegger en fra innsiden og ut. Dessverre finnes det ingen lett måte. Men husk det dere, at dere er bedre enn som så. Hvis du velger å la de trykke deg ned, gjør de det. Hvis du velger og stå opp mot de, kjempe deg igjennom, få rettferdighet, så klarer du det. It's all in the state of mind. Du har rett til å bestemme over ditt eget liv, og du har rett til å gå videre med saken din. Dersom ikke skolen tar deg seriøst er det utrolig effektivt å ringe fylkesmannen. Staten betaler for din skoleplass, og dersom du stryker eller slutter er dette et tap for de. De vil at du skal gå på skole, uansett hva. Du kan også gå til politiet eller kontakte jushjelpa for en advokat der du bor.

    "Vi glemmer mye av det vi lærte på skolen, men når det kommer til alt det vonde og menneskene som påflørte oss det, har vi alle en elefants hukommelse" - CM

    Men noen ganger går det for langt. Når du tror du har klart å heve deg over disse onde menneskene, klart å se ned på de og komme deg videre, er det en eviglang amerikansk dramafilm som følger. For mobbingen trenger ikke kun gå ut over "offeret", i noen tifeller går også mobbingen på familiemedlemmer. Dette er kanskje noe av det aller verste jeg vet. Hva har vell søsken, familie og slektninger med mobbernes problem med offeret å gjøre? Jeg gjentar meg selv; Hvorfor har noen mennesker et såpass stort og trengende behov for å gjøre andre vondt? Er det det faktum at man vil provosere fram en reaksjon, eller leter etter en reaksjon, eller er det maktfølelsen det er snakk i?

    Og hva er poenget? Hva vil mobberne? Se deg skrike, se deg be de om å slutte? For jeg kan be, for alle dere der ute som sender meg eviglange og hjerteskjærende mobbehistorier, jeg kan legge meg ned på alle fire for dere, og be de som plager dere om å slutte. Men det ville ikke endret det som har skjedd. De fleste som blir mobbet igjennom oppveksten, vokser opp og blir mobbere selv. Lærere, f.eks. De kan se noen av sine barndomsmobbere igjen i elevene, og deretter behandle eleven så urettferdig at eleven slutter på skolen. Og det er en evig vond sirkel som aldri tar slutt..

    Ville du sett noen av de du har mobbet, mobbe din datter/sønn til hun/han ikke klarte mer?

    Media fokuserer mye på mobbing. De fleste skolene også. Zero-skole, anti-mobbe sanger, seminarer, klassemegling.. Det vil ingen ende ta.. Det eneste jeg kan råde dere til er å kjempe imot. Vit dine rettigheter som elev på skolen ved å kontakte elevorganisasjonen, vit dine rettigheter som menneske ved å lese om ærekrenkelser i norske lover. Kjenn din styrke, og se for deg den dagen de ikke kan plage deg mer. Det er en motivasjon til å fortsette å kjempe.

    Jeg ser så mye ondskap i mennesker, og jeg lurer på, er noen mennesker født uten samvittighet, empati, medfølelse, og forståelse for andre mennesker? Er ungdommer generelt bare en gjeng med egoistiske sosiopater?

    Jeg vil ikke oppfordre til vold på noen måter, men aldri i livet la noen klippe av deg håret, slå deg i ansiktet, sparke deg, ødelegge klærne dine, brenne deg med sigaretter, eller stikke deg med nåler i bakhodet på bussen. (vet dere, dette er kun ting dere har skrevet til meg at dere har opplevd), aldri la noen gjøre det med deg. Du har din fulle rett til selvforsvar, både fysisk og psykisk.

    Trenger du noen å snakke med?

    Røde Kors-telefonen for barn og ungdom er Røde Kors grønne nummer for deg som er ung. De er voksne som har tid og lyst til å lytte og snakke med deg. De som svarer på telefonen er vant til å snakke med barn og unge. Du kan snakke med dem om alt, enten du er glad, trist, redd, lurer på noe eller du trenger hjelp. Tel: 800 33 321
    Det er åpent hver mandag til fredag kl 14.00 ? 20.00.

    Kirkens SOS tilbyr et lyttende medmenneske for mennesker i krise via krisetelefonen 815 33 300

    Hjelpetelefonen for psykisk helse drives av mental helse, og kan gi deg tips om hvordan du kan komme deg videre. Tel: 810 300 30. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud til alle som trenger noen å snakke med. De har taushetsplikt og de som kontakter oss kan være anonyme. Tjenesten koster kr 0,20 i minuttet fra fasttelefon.

    Amathea har kontorer over hele landet. På amathea.no finner du en oversikt over kontorer.
    Tlf.: 815 32 005 fra hvor som helst i landet.
    Mobbing
    AFAM 984 55 505 (ww.afam.no)
    AFAM, Anonyme Foreldre Av Mobbeofre, er en landsdekkende forening som gir bistand til mobbeofre i skolesammenheng. Blir du mobbet og har ingen å snakke med? Ring AFAM - Anonyme foreldre av mobbeofre ? mellom klokken 09 og 15 på alle hverdager. På hjemmesiden afam.no kan du gå inn på lenken kontakt og sende en e-post til AFAM. Husk å oppgi din egen e-postadresse dersom du ønsker svar.

  • 10

    (bilde:lindas sminkblogg)

    Fra i dag, 1.desember har du mulighet til å kjøpe en lipgloss hos make-up store som project playground har utviklet i samarbeid med make-up store.

    Project playground fokuserer på at alle barn har rett til å leke, og lære av hverandre igjennom lek. De fokuserer på å motivere barn å gi de framtidshåp, stimulasjon, og inspirasjon, og gi de motivasjon til å ville bry seg om framtiden. De mener at igjennom lek og aktiviteter, vil en betydelig del av barnekriminaliteten som er veldig vanlig i Sør-Afrika, synke.


    (bilde:lindas sminkblogg)

    Make-up store har hvert år et veldedighetsprosjekt, og årets er da støtte til project playground.
    Hele verdien av salgsprisen går til project playground sitt arbeid for barn og unge i Sør-Afrika.

    En perfekt julegave!


    (bilde:project playground)

    Hvis du vil lese mer om prosjektet, gå inn på http://www.project-playground.org/

  • 1

    http://fredrikstave.blogspot.com/

    Bloggen til en gutt som startet med å bekjempe rykter ved å skrive sannheten i bloggen sin, som utviklet seg til å bli hans fortelling om livet, det han gikk igjennom, og det han følte. En historie som rørte meg helt sinnsykt mye. Jeg tror faktisk også at denne gutten blogget FØR regine stokke, som spredde historien sin på samme måte, og rørte ved like mange hjerter.

    Etter å ha lest første innlegg i bloggen hans, blir du tatt med storm med en gang. Du vil lese videre, og du klarer ikke stoppe. Det gjør ikke tårene heller. Jeg ble så ufattelig rørt av denne gutten, som så åpent forteller om hvordan det er å leve med en sykdom som den han har, og hvordan det er å leve med et håp om å komme seg igjennom dagen. Jeg blir helt sikkert å kjøpe boka. Jeg er så glad denne gutten valgte å blogge, og synes flere bør gjøre det samme. For i vårt samfunn i dag finnes det alt for mange mennesker, spesielt ungdommer som tar så lett på livet. Tankeløse ungdommer som tror livet er en lek, og at "legene kan gjøre alt nå til dags" bør ta en tur innom bloggen. Det verste var: Enn hvis det var min bror? Min kjæreste? Min sønn? Hvordan ville du følt deg? Ville du forstått bedre da?

    Ta en tur innom bloggen hans. Spre linken. Bry deg. Les igjennom det han har skrevet. Reflekter.

     

  • 6

    Her henter jeg inn viktige innlegg og meniger jeg er enig i fra andre blogger. Og mine egne, såklart.
    Det første innlegget kobler litt opp med innlegget mitt "anonym" bare i litt mer ekstrem grad. Det første innlegget er hentet fra bloggen til VOE.

     

    Dette var en av kommentarene jeg fikk da jeg skrev at jeg skulle til Malawi med Plan Norge.

    Hva synes dere? Noen bør seriøst gå i seg selv og tenke over hva som feiler dem. Hva er det egentlig som kan drive noen til å bruke så mye av tiden sin til å baksnakke og skrive så stygge ting om andre?

    Her er en annen kommentar jeg fikk for en stund siden. Personen(e) som skrev denne kommentaren hadde i tillegg vært så feig(e) at de hadde logget seg på med en annen persons blogg.no-konto, slik at det så ut som om kommentaren kom fra denne personen:

    "Fy faen nå er jeg så dritt lei av deg Voe, jeg kjønner meg faen ikke på deg, du trur du virkerlig er noe, noe som du ikke er. Du trur du faen er kjendis osv bare fordi du er øverst på topplista å fordi du liksom har kommet på tv. Jeg spyr hver gang jeg ser det stygge tryne ditt på tv-en å i blader der du ikke en gang hører hjemme i. Jeg er så lei å så irritert fordi du trur du faen er best på jord, å du liksom skulle dra til afrika å møte liksom fadder barnet ditt der stakkers dem når du dro med deg alle de teknologikse tingene bort ditt, da skryter du hvor perfekt det dritt livet ditt er. Neste gang du drar dit så skal du faen bare få lov til å bli der uten noen teknologi eller sminke eller noe som helst bare så vidt klær. Jeg håper du virkeli en eller annen gang kjønner selv at ditt liv er faen ikke noe bedre enn andre sine liv du skryter å plager andre med å si " å jeg er bare en normal person blah blah bla " du er faen ikke normal du er bare enn selvopptatt dritt unge som trur du er noe ! ! håper du snart kan innrømme at du er lik som alle andre normale personer fordi du er faen ikke noe normal ikke en gang mellom beina ! !

    IP-adresse: 88.90.113.180

    Behøver jeg egentlig forsvare meg mot sånn dritt?

    Hva ønsker slike personer egentlig å oppnå med å mobbe og ødelegge for andre? Forstår de egentlig hva de gjør? Selv om jeg får utrolig mange flere positive kommentarer enn negative, så blir jeg lei meg når jeg leser slike ting. Da tenker jeg: Hva med de som får nesten bare dritt hver eneste dag? Hva gjør dette med dem?

    Jeg får mange brev fra jenter som blir mobbet og frosset ut på de verst tenkelige måter og som føler at livet ikke er noe verdt. Som får slengt dritt etter seg og blir truet på skolen hver dag. Hvordan kan noen ha hjerte til å gjøre noe sånt? Hva er det mobberne prøver å oppnå? Mobbing er rett og slett det verste jeg vet! Til dere som selv vet at dere har vært med på å såre eller plage andre; tenk dere om! Hva hvis det var dere selv som opplevde dette? Hvis dere ikke har noe bra å si- så hold kjeft.

    Til dere andre: Folk som slenger dritt, er personer uten selvtillit, eller rett og slett umodne unger med manglende sosiale evner. Egentlig er det litt synd på dem. Tenk å måtte snakke dritt til andre, for å kunne føle seg bedre selv. Hev dere over dem, stå på! Gi positive kommentarer til vennene deres og andre dere synes fortjener det. Dere er fantastiske!

    En ting vi ihvertfall kan gjøre, er å ta et klart standpunkt imot mobbing. Gjør dette her: http://mobbing.dubestemmer.no/#/dittvalg

    Hva mener du om mobbing?