En søsters kjærlighet (Michelle Ailèn)
Hjem Add Kontakt

51

En søsters kjærlighet

Vi har en liten søster 
Vi har en liten bror 
Som e litt anderledes 
Enn andre barn på jord 

De kom til denne verden 
- det vanskelige sted - 
Med mindre håndbagasje 
Enn vi er utstyrt med 

Vi voksne er så kloke 
I mening og i ord 
Vår lille bror og søster 
Blir aldri riktig stor

Vi har vår eng og åker
Vi har vårt kjøpmannskap 
Og vi beregner livet 
I vinning og i tap 

Det er så lett å skubbe 
De små og svake vekk 
Og la dem stå tilbake 
Med hjelpeløse trekk

Det er så lett å glemme 
Når siste båt skal gå 
Må alle passasjerer  
La all bagasje stå 

(Inger Hagerup)

Dette innlegget har jeg ment å skrive i lang, lang tid. Jeg har bare ikke fått meg selv til å gjøre det, før nå. Kanskje grunnen er, at med en oppvekst som meg, et livssyn som meg, så er man vant til å møte mye motgang og skeptikere. Kanskje fordi jeg har opplevd på kroppen hvor mange uvitende mennesker det finnes der ute. Kanskje fordi jeg har sett hvor trangsynte noen er. Kanskje fordi jeg vet at noen, forstår ikke.

Dette er ikke for å la dere bli bedre kjent med meg, men for å få budskapet mitt, og tankene mine ut der. Å skrive dette på internett er for mange feil, men for meg er det helt rett. Med en blogg som har over gjennomsnittet med daglige lesere vet jeg at jeg får budskapet mitt ut der, og jeg vet, at kanskje, får jeg noen av dere til å tenke..

Jeg er den eldste i en søskenflokk på 3. Dette innlegget skal i hovedsak dreie seg om min lille nydelige engel, min lillesøster på 13 år.

For min eldste lillesøster, blir aldri riktig stor. Hun er 13 år, i kropp og i høyde. I utseende og i klesstil. Men inne i seg er hun en liten jente på 3 år, nysgjerrig på livet, livsglad, og leken. Du kan ikke se på henne at hun er syk, ikke før hun begynner å snakke. En observant person vil også kunne se det på kroppspråket hennes. Uheldigvis har jeg fått erfare på kroppen, at det finnes ikke mange av dem. Hun har en diagnose som heter "moderat psykisk utviklingshemmet",og det betyr at utviklingen i hjernen går saktere, eller har stoppet på et tidspunkt, som gjør at intelligensen hennes ikke utvikler seg som hos normale barn. Mennesker med utdanning vil si at hun har vanskelig for å lære, for ikke kan hun skrive, lese, eller forstå forskjellen på rund og trekant. Men de har ikke bodd sammen med henne, dag ut, og dag inn. Hun har med årene lært seg å fotografere ord, slik at hun husker hva ordet heter, og hvordan det ser ut når det er skrevet. Slik kan hun lese setninger som "Ola liker sola", noe ingen trodde at hun kom til å klare. Ingen vet enda, om min lille nydelighet noensinne kommer til å bli ordentlig stor. Om hun kommer til å være lillejenta vår for bestandig, eller om hun kommer til å utvikle seg, sakte men sikkert.

Min kjære lille nydelige søster. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må fortelle hvor høyt jeg elsker deg. Eller hvor mye storesøster tenker på deg. Det hardeste med å flytte hjemmefra, var ikke savnet etter mamma og pappa, selv om det også er stort. Det er savnet etter deg også. Savnet etter å se utviklingen fra dag til dag, se hvordan du lærte nye ord, lese godnatt historier til deg før du sovnet, leke ute i snøen.. være storesøster som passer på.

Å skrive dette praktisk talt "brings me to tears", for hvordan skal jeg kunne forklare verden, at det er ingen mennesker der ute som er mer verd enn deg? Det er ingen mennesker der ute som fortjener å bli elsket, passet på og satt pris på mer enn deg?

Hvordan kan noen sette spørsmålstegn med din rett til å leve?


Å leve med en søster som har spesielle behov har vært lærerikt. På godt og vondt, men mest godt. Jeg kan ikke huske noen dårlige opplevelser, noen krangler, eller noe negativt. Kun alle de fine tingene vi har opplevd sammen. Det gjorde ikke meg noe, å dra på søskenkurs for å kunne forstå deg bedre. Det gjorde ikke meg noe, å passe deg i stedet for å være ute med venner. Det gjorde ikke meg noe, å bli voksen flere år før jeg egentlig måtte. Hva skal jeg si at jeg gikk glipp av? Å være fjortis? Å henge rundt i gatene og ikke gjøre noen ting? Ikke noe jeg ser tilbake på og sier at jeg savner. Det eneste jeg angrer på, og skulle ønske jeg gjorde, var å være mye mer sammen med deg enn det jeg var.

Grunnen til at jeg skriver dette er for at jeg vil at folk skal forstå. For etter at de innførte ultralyd i uke 12 i danmark, har antallet med fødte barn med downs syndrom halvert. 92% av kvinner som får dette tilbudet takker ja til det. De takker ja, til en skanning av babyen din, for å se om den har downs syndrom. Halvparten valgte å ta abort når tilbudet ble etablert, opp til 99% gjør det nå.

Jeg vet, at min søster ikke har diagnosen "downs syndrom", men jeg tar litt alle under en kam når jeg prøver å forstå et evig etisk spørsmål; Hvorfor ikke føde et barn med spesielle behov?

I Norge er det ikke noe bedre. Visste du at på to år, har bare èn kvinne båret fram barnet sitt etter at downs syndrom ble konstatert ved ultralyd? Blant de Norske kvinnene som får vite at barnet sitt har downs syndrom, er det rundt 80% som velger å avbryte svangerskapet. Enkelt og greit, 8 av 10 kvinner med et "sykt" bra i magen tar abort. En lege som ble intervjuet angående dette sa; "De fleste vil gjerne ha et så perfekt og friskt barn som mulig, Hvis man får et barn med Downs, vil man selvfølgelig elske det. Men kan man velge, ønsker man et normalt barn, sier hun."

Et normalt barn.. via et søsters hjerte, høres det helt feil ut. Hva er normalt? Står det mellom et kromosom fra eller til? En diagnose eller ikke? Hvordan skal jeg fortelle verden at det er ingen andre i hele verden som tilfører mer livsglede til et liv enn det du har gjort? Hvordan skal jeg kunne overbevise verden om at, hvis jeg kunne velge, ville jeg aldri hatt en annen søster? En diagnose er bare en diagnose, til eller fra. Hvordan skal jeg kunne bevise hvor fantastisk du egentlig er?




Eller kanskje det er jeg som er trangsynt. For jeg vil ikke høre hvordan mennesker med spesielle behov ikke tilfører noe til samfunnet, eller hva de ikke kan, eller hva som gjør de "feil". Jeg vil ikke høre. For det første er det ingenting som provoserer meg mer, eller får fram så mye sinne i meg. For det andre, så kan de lese, studere og anta så mye de vil. Det er fortsatt jeg som har levd sammen med henne, hver dag.

Kronikkforfatter Heidi Nordby Lunde skriver i et innlegg i dagbladet angående abortdebatten rundt tidlig ultralyd for å påvise downs syndrom; "Jeg kjøper ikke den ubeskrivelige lykken et Downs-barn bringer. Jeg tror absolutt på lykken, redselen, usikkerheten, frykten, gleden et barn bringer. Uansett. Å få barn er en stor omkalfatring i selv de mest forberedte foreldres liv. Å få et barn med ekstreme oppfølgingsbehov der man er avhengig av hjelp fra det offentlige, familie, venner og ikke minst arbeidsgivere som må akseptere et høyt sykefravær, er noe helt annet. Det er en stor belastning å få barn med utviklingshemminger. De som sier noe annet lyver." //http://www.dagbladet.no/2011/03/23/kultur/debatt/kronikk/abort/fosterdiagnostikk/15917681/

Jeg skal være såpass reflektert at jeg skal innrømme at for alle er det å jobbe med tyngende omsorgsarbeid for sitt eget barn en større påkjenning for noen. Jeg skal også innrømme at jeg forstår at det ikke handler om å ivareta et ?utrydningstruet folkeslag? framfor å forutse sin egen framtid, og vurdere ut ifra det. Jeg forstår, at om noen kunne velge, ville de hatt et barn som var helt 100% friskt. Er ikke det målet til alle foreldre? Men jeg tror, nei, jeg er helt sikker på, at når du først holder barnet ditt i armene og føler nærhet, og ser dine egne trekk i den nyfødtes ansikt, betyr en diagnose ingenting i forhold til en mors kjærlighet. Hele moralen her er bare, at det er ikke så ille som man tror det er. For man ser ikke barnet sitt som direkte syk igjennom oppveksten. Hvis barnet bare fikk en sjanse..

Og Heidi, jeg kan med beina godt plantet på jorda fortelle deg at i løpet av en oppdragelse av et barn møter du på større utfordringer, påkjenninger og problemer enn hva en tidlig ultralyd eller en fostervannsprøve kan fortelle deg. Glemmer vi av alvorlige ungdomsdepresjoner, psykiske lidelser, foreldrehat, stoffmisbruk, selvskading, alkohol eller voldtekt? Hendelser som kan påvirke ditt barn og ditt liv til å bli noe helt annet enn det du hadde forventet. Hvis en forelder kan være åpen for at slike ting kan skje, hvorfor ikke være åpen for å takle eventuelle utfordringer som følger med en bunke papirer og en diagnose?

Selvfølgelig er det ikke bare en dans på roser å ha et menneske med spesielle behov i livet sitt. Hadde jeg sagt at det kun var gode dager med sommerfugler og regnbuer, hadde jeg løyet, det er sant.

For å leve med deg, lillesøster, har gitt meg utallige våkennetter, en utrolig reaksjonsevne, og erfaringer jeg normalt sett aldri ville fått. Jeg har aldri fått sjansen til å sminke og dolle deg opp, lillejenta mi. Er jeg heldig, får jeg noen ganger lov å børste håret ditt. Mange netter før tentamener har du holdt meg våken, og mange ganger har jeg ikke sovet i det hele tatt. Mange ganger har jeg sovet med deg, en engel i min armkrok, og strøket deg over håret når du hadde mareritt. Men tross det, tross alle småting, tross alle gangene du har forstyrret nattesøvnen min eller leksene mine, tross det.. tross det elsker jeg deg. For uansett hva jeg må gjennomgå, så kommer det noen ganger, små øyeblikk som gjør det hele verd det. Hvordan kan man ikke smelte, når verdens nydeligste ansikt ser på deg, med et glimt i øyet og sier "jeg er glad i deg søster"?

Men jeg er ikke den eneste som skriver et slikt innlegg. Uansett hvor feil og absurd det høres ut er jeg dessverre ikke den eneste som stiller opp på internett for å forsvare min søsters rett til å leve. Hvordan kan noen mennesker i det hele tatt vurdere alternativet om å sortere mennesker utifra deres funksjon i samfunnet? 

Det er ingenting mer hjerteskjærende enn å se mennesker som ikke forstår. Jeg forstår at barn ikke vet bedre, men hva med voksne mennesker? Skal ikke de vite bedre? Skal ikke også voksne mennesker kunne se forbi en ubetydelig diagnose, og inn i øynene på sitt eget nydelige og ekstraordinære barn?

Igjennom årene har jeg sett min mor få stygge blikk, og jeg har fått noen selv også. For å ha ei jente på 13 år som ligger på gulvet og hyler midt i en matbutikk, er ikke noe mennesker ser hver dag. Jeg skulle bare ønske at noen kunne slå tanken fra seg noen ganger, være åpen, verdensvant og ikke så trangsynt. Heller tenke seg om før de sender stygge blikk, og tenker "for en oppførsel" og automatisk trekker egne konklusjoner. Jeg skulle også ønske, at noen mennesker tenkte seg to ganger om før de tok abort kun på grunn av en diagnose. Jeg vet at det er en psykisk og noen ganger fysisk belastning og sette et barn med spesielle behov til verden, men det er fortsatt ditt barn. Og jeg ser ikke hvordan noen mødre i hele verden ikke kan elske sitt barn, uavhengig av hva som står på papiret. For den kjærligheten min mor har til søsknene mine, og meg, kan jeg ikke beskrive med ord. Du må se det, for å forstå det.

Jeg har all tiltro til at mine foreldre gjør sitt aller beste, og jeg har tiltro til at min lille nydelige søster ikke kunne vært i bedre hender. Jeg kan også garantere, meg hånda på hjertet, at kunne jeg velge, ville jeg aldri valgt noen annet enn å være storesøster til akkurat denne lille englen jeg har fått æren av å leve med.  

Jeg virkelig elsker deg, lillesøster.  
Jeg sverger å alltid tro på deg, og aldri gi deg opp.  
Jeg sverger å alltid forsøke å forstå deg, selv når det er vanskelig.  
Og jeg sverger på å alltid passe på deg, selv når jeg ikke er der å leser nattahistorier.

Dette er ikke bare et innlegg for å forsvare min søsters rett til å leve. For samfunnet inneholder så mye mer enn spesielle sjeler. Samfunnet inneholder så mye mer enn bare mennesker med downs-syndrom. Det finnes flere hundre andre diagnoser. Det finnes flere hundre mennesker med funksjonshemmninger, psykiske eller fysiske. Sykdommen vises ikke på min lillesøster, før hun begynner å bevege seg eller snakke. Står hun i ro og er stille, er det ingen som tenker annet enn at hun er en vanlig jente på 13 år. Jeg vil at dere skal se forbi det ytre, jeg vil at dere skal forstå at noen mennesker kan ha funksjonshemmninger uten å ha en rullestol eller et annet synlig preparat. Noen ganger kan et menneske være funksjonshemmet men fortsatt helt klar i hodet. Andre ganger motsatt. Det vanskeligste å forstå og huske på er kanskje at en funksjonshemming er ikke alltid synlig, og dersom alle mennesker var bevisst på akkurat dette ville heller ikke overraskelsen blitt så stor når et menneske med tourettes roper ut upassende ord som ikke kan styres, en autist får panikk av en brannalarm, eller en 13 åring med utvilklinghemming oppfører seg som en 3-åring på butikken. 

Med dette oppfordrer jeg alle til å ha åpent syn på samfunnet og deres mange forskjellige individer, hvis ikke dette er for mye å be om. Og husk på; alle mennesker vet forskjellen på et vennlig smil og et skeptisk blikk. 

http://www.facebook.com/video/video.php?v=10150093480795995&comments 
Se videoen, å tro på mirakler sammen med meg.  

i do swear that i'll always be there. i'd give anything and everything and I will always care. through weakness and strength, happiness and sorrow, for better for worse, i will love you with every beat of my heart. <3



  • 16.04.2011 kl.22:40
    Jeg skal være helt ærlig, jeg sitter nesten her med tårer i øynene. Har fulgt med bloggen din en god stund, og har vel ikke tenkt så mye videre enn at du er flink med makeup. Men her kommer du med så utrolig mye bra, tanker jeg selv har og tanker jeg ikke engang har tenkt, men er så utrolig enig i. Og jeg kjenner frustrasjonen din så utrolig godt, jeg gjør virkelig det. Det er ingenting som er mer frustrerende enn mennesker som ikke forstår, selv om man ikke kan forvente at de gjør det heller. Uvitenhet og fiendtlighet, rare blikk og "stakkars deg" kommentarer, som kun kommer av at folk ikke skjønner. Frustrerende at mennesker ikke kan se for ei fantastisk søster man har, framfor at hun skiller seg litt ut fra mengden.

    Selv er jeg storesøster til ei jente på 3, alvorlig funksjonshemmet med noe som heter Angelman syndrom og som heller ikke kommer til å bli mer enn 2- 3 år i hodet. Noe som innebærer mange utfordringer, sykehusinnleggelser på grunn av tilleggsplager til diagnosen og mye fortvilthet. Men også så sinnsykt mye glede.

    Abortloven og alt som forbindes med den tar jeg nesten som et personlig slag. Har virkelig verden blitt så A4 at man ikke har plass til mennesker med spesielle behov? Det er sykt å tenke på at det ikke er så langt fra virkeligheten. Hvorfor skal annerledes være galt?

    Skal ikke sitte her og skrive en dødslang kommentar, vil egentlig bare takke for at du har tatt deg tiden til å skrive innlegget. Det er godt å se at det finnes andre i samme situasjon, og å lese at tankene, frustrasjonen over enkelte og gledene sees hos også andre enn deg selv. Du er utrolig reflektert, så dette fortjener du. Tusen hjertelig takk.
    16.04.2011 kl.23:22
    Æ fikk tåra i øyan når æ leste det her, Michelle! du e bare så utrulig snill og god på alle måta, å ho e virkelig heldig som har ei søster som dæ. Hele du e bare nydelig, på utsia og på innsia <3
    ' Oline
    16.04.2011 kl.23:25
    Utrolig bra skrevet, og jeg er 100 & eni med deg!
    ine
    16.04.2011 kl.23:37
    Utrolig bra skrevet !! :(
    16.04.2011 kl.23:44
    Fantastisk bra skrevve!
    17.04.2011 kl.02:02
    Sinnsykt bra skreve!!
    Lotte
    17.04.2011 kl.10:41
    Kjempebra skrevet! jeg kjenner at jeg blir rørt av og lese dette. jeg er helt enig med deg!

    Hun skal være utrolig glad og takknemmelig som har en slik søster som deg! :)

    Stå på vidre begge to ! :)
    Jeanette
    17.04.2011 kl.12:15
    Utrolig bra skrevet! Akkurat som jeg mange ganger tenker selv.... Har en sønn på 3 år som er psykisk utviklinghemmet, han vil bli "eldre" enn din søster når han blir voksen, men dog....

    Søster'n din er utrolig heldig som har deg! Fantastisk søster er du! :)
    Benita
    17.04.2011 kl.12:33
    Herreghud kor flott skrevve, har ikje ord, bare en haug med tåra i øyekroken..
    Ingrid J
    17.04.2011 kl.15:12
    Veldig røranes og flott skreve, Michelle :)
    Malin :)
    17.04.2011 kl.15:44
    Du virker som et flott menneske!
    17.04.2011 kl.16:06
    Veldig bra og rørende skrevet! du skriver virkelig bra, og du virker som et utrolig menneske :)
    Milla
    17.04.2011 kl.16:12
    kjempebra skrevet og jeg kunne ikke vært mer enig med deg ;) hun var nydelig!
    Marthe
    17.04.2011 kl.16:18
    For en utrolig fantastisk person du er, Michelle! Du har et godt hjerte. Felte noen tårer når jeg leste dette inlegget, og du har værtfall nådd frem til meg, jeg skal prøve å ikke være en av de trangsynte..

    Og for en nydelig søster du har! :)
    Lone Charlott Pedersen
    17.04.2011 kl.17:05
    Æ veit at æ mer enn mange andre, skjønne ka du tenke, skjønne dine meininge. Æ veit at vi har det ganske likt, samtidig som vi har det veldig ulikt. Selv om vi ikkje har den gode kontakta idag, e æ veldig glad for at æ fikk vokse opp lamme dæ og din familie. Det har snudd synet mitt, og æ ser så mye mer enn mange andre idag.

    Æ veit at det ikkje e lett, æ veit det kan være vanskelig. Men æ e helt enig med dæ, æ kunne ikkje tenke mæ å få ei anna lillesøster, æ kunne ikkje tenke mæ å få en annerledes oppvekst.

    Så husk at æ e her, og husk at æ veit og at æ førstår.

    Æ har enda frysninge igjenna heile kroppen etter å ha lest teksten din. Du klare å sette ord på det, ka som skjer rundt dæ og ka som skjer med dæ. Du e utrulig flink å skrive, og det har du jo alltid vært :)

    Så tusen takk førr en fin oppvekst ilamme dæ, tusen takk førr at du skreiv det innlegge her!
    Ida Marie
    17.04.2011 kl.21:17
    Dette var et fantastisk innlegg, du er utrolig reflektert og voksen! Jeg er absolutt helt enig i det du skriver. Stå på videre Michelle!
    17.04.2011 kl.21:18
    utrolig bra skrevet! Din lillesøster er utrolig heldig som har deg! Etter å ha lest innlegget ditt sitter jeg igjenn her med tårer i øynene. Det er utrolig flott og se hvor stor kjærlighet du har til din lillesøster, selvom hun er utviklingshemmet!

    Jeg har selv et søskenbarn på 16 år som bare er 6 år i hodet. Leger vet ikke om han vil bli eldre eller om han vil fortsette og bare være 6år inne i hodet, eller om kroppen kommer til å vokse fra han.

    Jeg syntes det er utrolig bra at du skriver et slikt innlegg, som virkelig får folk til å tenke. Håper at folk etterhvert skjønner at man ikke burde dømme et barn etter den utviklingshemming, men heller elske det slik det er.
    17.04.2011 kl.21:23
    Kjempe bra skrevet! Ikke minst rørende!:)
    17.04.2011 kl.21:28
    jeg sitter å griner.. utrolig bra skrevet!
    Kristine
    17.04.2011 kl.21:35
    Utrolig fint skrevet Michelle ! Det du nå har formidlet gjennom en helt fantastisk ærlig og bra måte å skrive på er helt ubeskrivelig. Jeg kan ikke være mer enig med deg. Uansett hvilke fysiske eller psykiske funksjonshemninger et barn har skal det ha like mye rett til å leve. Jeg synest det er så uffatelig trist og vondt at samfunnet har blitt slik som det er. At barn me funksjonshemninger skal bli sorterte ut på samme måte som vi sorterer å kaster andre ting. Alle barn skal ha like mye rett på å få leve uansett funksjonshemning eller ikke ! At noen i det hele tatt kan velge bort noen av de mest fantastiske og herlige personlighetene som finns er helt uffatelig vondt.

    Det er godt å se hvor mye du bryr deg om og elsker din søster og jeg synest du er helt utrolig som skriver et sånt innlegg. Jeg blir utrolig rørt av det du skriver og jeg ønsker både deg og din søster lykke til videre ! Du er en fantastisk person Michelle og søsteren din er heldig som ha deg !
    Therese.
    17.04.2011 kl.21:50
    Utrolig bra skrevet og jeg er helt rørt over hvor mye du verdsetter din søster!

    Samtidig som det kan være et slag i magen for dem som vet hvordan et "spesielt" menneske eller et menneske med spesielle behov eller som kan klare like mye slik som andre kan er og hvor mye dem måtte bety for folk, at vi nå kan finne ut om barnet i magen kommer til å ha vansker eller har downs, kan det også være på en måte litt nyttig. For hvordan vet vi hvordan de som ikke akkurat er slik som oss at de har det bra med seg selv, at dem ikke kunne ønske seg ett annet liv eller at de stygge blikkene og kommentarene andre folk måtte komme med faktisk gjør noe med dem uten at vi selv vet det eller får høre noe om det selv om de tar på et "happy face"? Selv vet jeg hvordan det er å ikke være "normal" og jeg kan ikke akkurat si at jeg har det bra, at jeg ikke ville ha sagt nei til dette livet om jeg hadde hatt et valg. Om jeg hadde visst at ungen i magen min kom til å slite, ha vansker og ikke ville være "normal" og ha slike problemer som jeg har den dag i dag, så hadde jeg faktisk gjort alt for at min unge ikke skulle ha det slikt...

    Men det er bra at du er takknemlig for søstra di og ikke ville hatt noen andre, det er jo slikt det skal være. Ikke at man skal tvinge seg selv til å være glad i noen, men at det kommer av seg og man mener det :)

    Liker virkelig det du har skrevet, det får folk til å tenke og ingenting er bedre enn det! hehe.
    18.04.2011 kl.02:49
    for et fantastisk vakkert innlegg. dette vekte noe i meg. tusen takk!
    18.04.2011 kl.06:25
    Så rørende og fint innlegg.. Du skriver virkelig bra!! :)
    18.04.2011 kl.07:16
    som alle andre sier, utrolig bra skrevet michelle.

    jeg vet jo selv hvordan det er å ha en søsken (i mitt tilfelle en storebror) som har hatt en funksjonshemmning. det er ikke lett. men jeg ville heller aldri ha byttet ut broren min, selv alt det vonde jeg og min familie fikk oppleve opp igjennom tidene. jeg skulle selvfølgelig ønske han var frisk, og ikke hadde det så ont som han hadde det mot slutten i 2003 (da han døde)... jeg vet ikke selv om jeg ville ha tatt abort hvis jeg for eksempel hadde fått vite at ungen min hadde da blitt født med downs syndrom. det valget får være opp til hvert enkelt, om foreldrene har mulighet og kapasitet og ikke minst økonomi.

    jeg og min familie har også fått mange stygge blikk, folk som ikke møtte opp i begravelsen og folk som har baksnakket min familie etter alt dette. men hver enkel person er unik, uansett om di er "normal" eller har en funksjonshemmning eller lingnende. det handler bare om å elske personen, uansett hva som skjer :) verden har plass til alle, verken med eller uten
    18.04.2011 kl.07:34
    Synes det ble litt for dumt å trekke inn voldtekt, psykiske lidelser og lignende.. Et menneske som har valgt å føde et barn tross et's hemning, kan fortsatt risikere at barnet blir voldtatt eller begynner med narkotika. DET er nemlig ikke valgfritt for en forelder.

    Men ellers så synes jeg det var kjempefint skrevet, og jeg ser du har rørt ved mange's hjerter. Stå på, både du og din søster.
    sandra
    18.04.2011 kl.09:02
    vil bære si..

    at æ kommer aldri tel å ta abort uansett ka. æ e 19, blir 20 i år å har ei datter på 3 år, å uansett ka som ville feila mitt neste barn.. ALDRI om æ hadde "takka nei" om nåkka sku vær galt!! aldri...
    18.04.2011 kl.09:26
    De var bra skrevet ! jeg er helt eni med deg ! :) søsteren din var utrulig søøt og hæærlig ! :))
    CAM
    18.04.2011 kl.10:53
    åå, Michelle. Nydelig innlegg som bare e begynnelsen på oppmerksomheten og kjærligheten lillesøstra di fortjene. Ho e helt utrulig søt og sjarmeranes, nysgjerrig og elskelig. Æ har sett kordan ho ser opp til dæ og herme etter småting du gjør. Det e så fasineranes og se 2 søstre være så lik når alle tror dem egentlig e worlds apart pga. en sykdom som gjør et menneske annerledes.

    Fortsett å være den fantastiske storesøstra du alltid har vært for ho.

    Glad i dokker begge <3
    18.04.2011 kl.12:14
    så utrolig fint skrevet! hun er heldig som her deg, og du er heldig som har henne:)
    Im just a nonstop.
    18.04.2011 kl.14:34
    du skriver utrolig bra, Hun er utrolig heldig som har deg !

    det er ikke mangen som er som deg.. skulle ønske det var flere i verden som var som deg michelle :)
    Anna
    18.04.2011 kl.15:23
    utrolig fint skrevet, sitter med tårer i øynene! du har virkelig skrevet en oppvekker, og jeg kommer nok tenke meg om både en og to ganger før jeg trekker for raske konkluksjoner. er ikke alltid man tenker på at kanskje noen har en sykdom, når man ser f.eks som i ditt tilfelle en 123 åring som skriker som en åring i en matbutikk. men fra med nå kommer ikke dette skje fra min side, takket være deg! igjen, fantastisk skrevet!!
    Eimíle
    18.04.2011 kl.15:28
    Du er ufattelig modig. Jeg har fått et mye bredere syn på deg. Jeg håper virkelig alle som har lest dette innlegget tenker det samme som meg nå, at du har så inderlig rett. Jeg synes du er fantastisk.
    18.04.2011 kl.17:18
    <3
    Sanna
    18.04.2011 kl.17:55
    Jeg har en fetter som er psykisk utviklingshemmet. Han er 25 år, men sikkert ikke mer enn 5 i hode, men ingen er så snill og grei som han. Finnes ikke noe vondt i han, og jeg er utrolig glad i han<3 Han smiler og ler bestandig:)
    18.04.2011 kl.18:23
    Sykt bra innlegg Michell! synes d er fælt at det er kommet tidlig ultralyd som ser om baret er syk eller noe. For tenk alle de små som hadde blitt fantastisk, men som kvinnene velger å "drepe" på en måte. Kjenner ei lita jente me downs, hun er så sinnsykt skjønn og godhjerta! <3 God påske til dæ :D
    Miriam
    18.04.2011 kl.18:56
    Så utrolig bra skrevet! Jeg blir helt rørt
    Beate fredriksen
    18.04.2011 kl.19:03
    heia vennen<3Mamma her:-))Så fint innlegg:-))Bra at du fikk skrevet litt om kordan det er å ha en lillesøster med spesielle behov og dine meninger rundt dette emnet.Tror det ble en oppvekker for mange der ute i verden:-))Det som er så fint med slike barn,er at det ikke finnes fordømmelse i dem.Jill er 13 år,men har enda ikke sagt ett stygt ord om andre:-))Da jeg var 13 år,så var vi superflink til å baksnakke andre.....så noe har disse nydelige små å lære oss!!!!Jeg er iallefall kjempegla for å få lov til å være mammaen Din,jill og Mikael<3<3<3Dere har gitt meg ett innholdsrikt liv,og jeg har lært masse, av å få lov til å ta vare på dere.Kjempegla i dere alle sammen 4 ever<3<3<3
    MiNa
    18.04.2011 kl.19:34
    Du er verdens beste storesøster for søstra din!<3

    Noen ville kanskje skammet seg men du er stolt og tørr å vise det! Nydelig skrevet!<3
    Christine.
    19.04.2011 kl.11:58
    Jeg skjønner at i tilfeller så kan det være vanskelig og tungt å ha en i familien som trenger litt ekstra behov men når man tenker over det så er det jo verdt det som du skriver. Å tenke at hun er din lillesøster og er kjempe glad i deg er jo det viktigste en kan tenke seg. Du har en vakker lillesøster som du burde være stolt over!<3 Lykke til videre begge to :)
    Therese
    19.04.2011 kl.20:35
    Flott innlegg Michelle. :)
    19.04.2011 kl.21:40
    For et utrolig gripende innlegg! Veldig bra skrevet og mange gode poeng. Dere er heldige som har hverandre :) Du virker utrolig omsorgsfull. Og jeg synes du er tøff som deler dette med leserne dine.

    Klem fra meg :)
    19.04.2011 kl.21:53
    Bra skrevet! Søsteren min har hjerneskade.. eller dem er ikke sikkre på hva det er,men hun er utviklingshemmed.
    20.04.2011 kl.11:18
    Flott innlegg! Du skriver utrolig bra:) Rørende å se båndet du har til både din bror og din søster! Ønsker både deg og dem alt godt! Stå på!
    20.04.2011 kl.16:05
    utrolig bra skrevet. helt nydelig. du fikk virkelig frem tårene mine! vakker lillesøster du har!
    20.04.2011 kl.16:11
    hun er heldig som har deg;) virkelig.

    Ta gjerne en titt på bloggen min.
    24.04.2011 kl.18:21
    <3
    charlotte
    24.04.2011 kl.19:40
    du åpnet ihvertfall øynene mine, utrolig bra skrevet!
    Karoline
    24.04.2011 kl.21:35
    Jeg vokste opp med en som alltid vil være 4-5 år i hodet. Jeg er ikke helt sikker på hvilken diagnose han har, men det er ikke poenget.

    Jeg klarer ikke å tenke på at noen skal være slem med han, og ikke ønske han livet. Jeg har gått i klasse med han ti år, men etterhvert som vi ble eldre fikk han spesialundervisning og var bare med i gymmen eller på sosiale sammenkomster. MEN, dette betyr ikke at han har mindre rett til livet uten oss andre! Jeg er så glad i han! Barnebursdager, klasseturer, masse barndomsminner! Utrulig deilig å reflektere over dette. Hvordan ville livet til meg og venninne vært uten vår litt spesielle venn? Alle i klassen var så utrolig glad i han, og etter at vi skilltes etter tiende har han sagt at han savner det gamlet livet sitt :-(

    Heldigvis går han på videregående, der får han spesialoppfølging. Han kan aldri få seg en jobb, kjøre opp til bil eller noe som vi anser som normalt, så jeg er utrolig glad for at han går på skole. Siden han går på samme skole som meg får jeg sett han hver dag, og passe på at han har det bra, det er veldig viktig for meg :-)
    Anne
    26.04.2011 kl.15:35
    Så sterkt. Jeg har ikke ord. Jeg tror dette fikk mange til å åpne øynene sine, meg også. Hvorfor tror noen at vi skal behandle hverande forskjellig bare pga hvordan vi ser ut, oppfører oss eller er generelt? Jeg blir lei meg. Dette må være det sterkeste jeg noen gang har lest. Syns det er bra du tar dette opp og du er utrolig tøff som skriver om det. Jeg ønsker alt godt for både deg og henne, og at dere får en fantastisk fremtid sammen.
    Svanhild
    21.05.2011 kl.14:57
    Med dette innlegget fikk du deg enda en fast følger på Bloglovin :-) Så utrolig bra skrevet, og for ei nydelig søster du har.
    03.07.2011 kl.20:47
    Kjempe sterkt, vakkert og bra skrevet innlegg ! Jeg beundrer de som klarer å oppdra ett barn med spesielle behov. Det krever litt. Både psykisk og fysisk ! & jeg beundrer deg, og din åpenhet. den er fantastisk :)



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta